Boikott Qatar-VM

Sviende oppgjør

Norsk fotball sa klart nei til boikott av Qatar-VM. Men dette var bare starten på et nødvendig oppgjør internt i idretten om det å stå opp for de rette verdiene.

BOIKOTT-NEI: Søndag stemte et ekstraordinært fotballting om boikott av Qatar-VM i fotball 2022. Video: NFF Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

LANDSLAGSSJEF Ståle Solbakken og ledelsen i Norges Fotballforbund fikk det som de ville i spørsmålet om norsk boikott av Qatar-VM. Det blir ingen boikott nå, men norsk fotball forplikter seg på å jobbe for å presse VM-arrangørene på menneskerettigheter.

Stemmetallene lyver litt. Egentlig ble denne boikotten bare såvidt stoppet. Det viser den forsonende tonen til fotballpresident Terje Svendsen etter at han fikk støtte for nei til boikott:

- Her er det ingen vinnere og ingen tapere, understreket han.

For det var sterkt å se at såpass mange av landets fotballklubber var villige til å ta den økonomiske kostnaden ved å stå opp for menneskerettigheter i Qatar:

- Alle sier at Qatar aldri skulle fått dette mesterskapet. Men aksepterer vi det?, spurte en av flere gode talere på dette ekstraordinære Fotballtinget.

- Ja, svarte flertallet, men egentlig så motvillig at denne debatten heldigvis vil prege norsk fotball i lang tid framover.

Denne avstemningen forteller tydelig at folkelige opprør er mulig i den norske fotballbevegelsen. Dette har vært en landsomfattende mobilisering mot en pengestyrt fotball.

Den kom fort, og fikk kraft underveis gjennom det vellykkede opprøret mot Super League. Da ble den etablerte ledelsen i fotballbevegelsen nesten maktesløs.

Akkurat den erfaringen skal fotballsjefene bruke til å være tydeligere og tidligere i verdispørsmål framover:

- Et vendepunkt for norsk fotball, sa den respekterte Sarpsborg-sjefen Cato Haug.

Og han har rett.

DETTE har hele tida vært en følelsesstyrt debatt, og det er bra. Det er riktig å reagere når vi føler at noe blir totalt feil.

I Qatar-spørsmålet har det vært en landsomfattende følelse. Mobiliseringen fram mot ekstraordinært fotballting er noe av det beste som har skjedd i det vanligvis skjøre norske idrettsdemokratiet.

Bare det at nesten halvparten av et rekordhøyt stemmetall på rundt 500 delegater ønsket en gransking av det interne presset i fotballbevegelsen for å unngå boikott, er en styrke for sporten:

  • Det viser hvor dypt følelsen av urett sitter.

Men klarer vi å sette disse følelsene i sammenheng, slik at de får noen betydning for dem vi føler for?

DET er spesielt en utfordring for fotballen som blir mer og mer styrt av de tilnærmet samme arabiske kapitalkreftene som står bak utbyttingen av immigrantarbeiderne i Qatar. En rekke internasjonale storklubber er finansiert av denne kapitalen. Dette er klubber norske fans til daglig heier fram tilsynelatende uten plagsomme ettertanker.

På samme vis øker den norske turiststrømmen til dette området uten at vi pålegger oss noe spesielt ansvar om å utfordre de åpenbare bruddene på menneskerettighetene i disse arabiske landene.

Hva er det da som gjør at norsk fotball skal ta ansvar?

NÅR Dagbladet har gått inn for boikott av Qatar-VM, er det knyttet til den direkte koblingen mellom grove brudd i arrangørlandet og selve sporten. Arbeiderne er drept på VM-banene fordi de i utgangspunktet er blitt utnyttet:

- Er det slik at man bokstavelig talt ruller ut gressmattene på skjeletter, spurte programleder Fredrik Solvang i NRKs Debatten for en stund siden, og svaret er ja.

Det offisielle tallet for drepte bygningsarbeidere er omstridt, men ikke begrepet. For her er virkelig betegnelsen «drepte».Det er systemets syn på arbeidernes verdi som dreper.

DENNE utbyttingen av immigrantarbeidere i et land der de utgjør omtrent nitti prosent av folketallet, var knapt i tankene til FIFA-sjefene da Qatar for ti år siden ble utpekt til VM-arrangør. Det ble avgjort av et FIFA-styre der mange av styremedlemmene seinere er tatt for svindel. Men som en del av den globale fotballfamilien må du følge sporten din:

  • Nekter du, får det konsekvenser både for medlemskapet og for økonomien.

Det er i utgangspunktet naturlig. På samme vis som det står norsk fotball fritt til å diskutere hva den vil være med på.

DET er nettopp denne nødvendige diskusjonen som er styrket gjennom Qatar-debatten. Over tid er fellesskapet avhengig av at vi stopper opp på denne måten, og ser kritisk på oss selv. Det gjelder ikke minst idretten som de siste åra har slitt med å ta slike debatter.

Det utfordrende spørsmålet nå er om idrettsbevegelsen også tør å ta opp problemer som er enda nærmere enn den fortsatt teoretiske beslutningen om at Norge blir med på et sluttspill som vi de siste tiåra aldri har nådd.

I DAGBLADET tar Anders Solheim, sjefen for Antidoping Norge, nå et sviende oppgjør med internasjonal idrett akkurat på dette punktet:

  • At idretten midt i omtanken for andres utfordringer, er blinde for egen grunnleggende svakhet.

Oppgjøret kan ikke leses annerledes enn at det også angår norsk selvgodhet siden Solheim kobler det direkte med dagens avgjørelse om ikke å boikotte Qatar-VM:

- Internasjonal idrett må få orden i eget hus før vi boikotter andre, skriver Anders Solheim, og han vet hva han skriver om.

DE siste tiåra har Solheim vært sentral i det europeiske samarbeidet om å få idretten selv til å ta hensyn til de grunnleggende menneskerettighetene. Der synes han forsiktig sagt at det er et stykke igjen før den samme idretten tar på seg ekstrajobben med å passe på andre deler av samfunnet:

- Jeg vil påstå at boikottdebatten begynner i feil ende, skriver han bitende, og peker på bærebjelker i idrettsbevegelsen som foreningsfrihet og ytringsfrihet.

Og da er vi rett over i verdier som norsk idrett selv burde passe bedre på.

FOR fortsatt har ikke vår egen idrettsbevegelse tatt den grundige debatten om foreningsfrihet. Idrettsledelsen vil derimot åpne for mer sponsorinnblanding i valg slik det skjedde før nåværende idrettspresident Berit Kjøll fikk vervet. En praksis Kjøll seinere forsvarte og mente ikke truet idrettens selvstendighet.

Det med foreningsfrihet burde være et eget tema på det ekstraordinære idrettstinget til høsten. Helst sammen med ytringsfrihet som nå er aktuell inn mot sommer-OL i Tokyo.

Der ønsker det internasjonale olympiske komité (IOC) å si nei til sosialpolitiske markeringer under medaljeseremoniene; altså de ikonisk svarte hanskene fra Mexico i 1968. I dette spørsmålet blir IOC overraskende støttet av det norske utøverkomiteen, og det har toppidrettsutøverne våre full demokratisk rett til å gjøre. Men er det slik flertallet ønsker at norsk idrett skal ta vare på menneskerettighetene?

SOLHEIM trekker også fram kampen for åpne rettssaker i idretten. I fjor ble nettopp dette punktet en konflikt mellom Antidoping Norge og Idrettsforbundet.

Der Antidoping Norge prøvde å beskytte den særnorske klausulen om åpne høringen, ville Idrettsforbundet innordne seg et nytt, mer restriktivt internasjonalt regelverk. Først da konflikten ble kjent gjennom Dagbladet, ble den norske idrettsbevegelsen nødt til å bøye av. Idrettslederne kunne ikke forsvare offentlig å si nei til mer åpenhet.

Men skal det være slik at den sentrale ledelsen i norsk idrett igjen må tvinges til åpenhet slik det skjedde etter det famøse presidentvalget i 2019?

HER ligger det altså en serie nære utfordringer for den norske idrettsbevegelsen mens fotballen fram mot VM i desember neste år forhåpentligvis gjør et godt arbeid for å følge opp immigrantarbeidernes rettigheter i Qatar.

Det er de nære sakene som gjerne svir. Slik Knut Nærum raljerte over oss selv i den drepende, ironiske kommentaren «Boikott nå» her i Dagbladet i går.

Og slik det i kveld muligens ble et nei til norsk boikott av Qatar-VM fordi Fotballforbundet la fram million-regnskapet som viste at norsk fotball ville svi på pungen om vi følte for mye denne gangen.

-

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer