Sviktet igjen

I VM-kvalifiseringen sviktet enkeltspillere for ofte defensivt. I går sviktet de offensivt, skriver Dagbladets fotballkommentator.

ALT OM LANDSLAGET

PUBLIKUM PÅ DEN ENE kortsida satt og ropte «4-4-2» etter at Nils Johan Semb la om til 4-5-1 drøye 20 minutter før slutt. Det er garantert kun på Ullevaal i hele fotballverden man kan oppleve noe slikt. Andre steder ropes det etter en vraket superstjerne eller en lokal helt - og bare en av gangen. Aldri en formasjon.

Men gjengen bak utropet på Ullevaal har skjønt noe flere med fordel bør forstå - uavhengig av hvor mange spisser man måtte ønske å ha på banen samtidig:

Et norsk landslags suksess kan ikke knyttes opp til ett eller et par stjernenavn. Det handler minst like mye som før om samtlige elleve. Uavhengig om de telles opp i en 4-4-2- eller en 4-5-1-formasjon.

I GÅR KUNNE DET HA vært hvilken tallkombinasjon som helst. Så lenge flere enkeltspillere svikter, er Norge langt på vei sjanseløse mot nasjoner av Sveriges kaliber.

I går var det påfallende forskjell på utenlandsproffene som har presterert jevnlig i tøffe ligaer denne sesongen - og dem som har vært ute med skader eller reservestatus store deler av sesongen.

  • Eksempler på det første: John Arne Riise, Trond Andersen, Ole Gunnar Solskjær og André Bergdølmo.
  • Eksempler på det andre: John Carew, Steffen Iversen og Øyvind Leonhardsen.

Nærmere begrunnelser kan du lese i spillervurderingen. Når nivået blir så høyt som i går, kommer også forskjellene fram.

I VM-KVALIFISERINGEN sviktet enkeltspillere for ofte defensivt. I går sviktet de offensivt. John Carew først og fremst. Men heller ikke Ole Gunnar Solskjær hadde de samme selvfølgelige bevegelsene og den samme selvsikkerheten med ballen som han har hatt i United de siste månedene. Forståelig nok. Men han hadde viljen og engasjementet - og en avansert demping og skudd som endte i Norges største mulighet.

LIKEVEL: SAMMEN BLE Solskjær og Carew noe bortimot en fiasko. Linken de to imellom var stort sett fraværende, og misforståelsene mange. Der svenskene Henrik Larsson og Markus Allbäck kombinerte kjapt og effektivt langs bakken, forsvant ballen ofte meningsløst opp i været rundt den norske duoen, eller framdriften ble stanset av en støttepasning.

Teller man sjanser kritisk, endte Norge med tre. Men ingen av disse kan karakteriseres som virkelige store målsjanser. Slike du river deg i håret av. Sverige hadde flere og de desidert største sjansene. Det er underkjent av den norske spissduoen. Selv om de alene naturligvis ikke er ansvarlig for sjanseskapingen.

SAMTIDIG SKAL VI ta vare på enkelte tendenser - både fra spissduoen og fra hele det norske laget. Norge møtte et av Europas beste landslag i går - og både prestasjonene og resultatet må vurderes i det perspektivet. Det er naturligvis en styrke at Norge holder nullen mot Sverige. Og Norge skapte mange muligheter i og rundt 16-meteren og kom til flere avslutninger som - med litt flaks - kunne blitt både mål og sjanser.

PÅ DEN ANNEN SIDE: Det er en svakhet at vi ikke klarer å finne andre løsninger og virkemidler som kan bryte ned Sverige i en kamp som betød mest for Norge. Semb byttet inn fire mann, blant andre jokeren Jan Derek Sørensen - og la om til den mer tradisjonelle 4-5-1-formasjonen. Men Norge ble ikke bedre. Tvert i mot. Det vi snart bli - i form av scoringer.