I KØ FOR MORO  Det er den enkeltes ansvar å ty til EPO for å ha det moro i mosjonsidrett. FOTO: Erik Berglund.
I KØ FOR MORO Det er den enkeltes ansvar å ty til EPO for å ha det moro i mosjonsidrett. FOTO: Erik Berglund.Vis mer

Svindel på lekerommet

Med denne dopavsløringen gjelder alvoret visst hele idretten.

NÅR Dagbladet nå avslører at en av Norges bedre sykkelmosjonister har smuglet dop, rykker alvoret for idretten vår enda et steg fram. For der ulike smuglingspartier og utstrakt medikamentbruki årevis har vært knyttet til treningssentra og vektrom, er ennå ingen trimmer i utholdenhetsidrettene blitt tatt for å bruke EPO.

Det har heller ikke denne syklisten, men det å privatimportere nyremedisin for en profilert mosjonsrytter ligner litt for mye på et regnestykke der 1 pluss 1 fortsatt er 2.

Dermed kan denne triste private avsløringen fort være starten på en utvidet dopingkamp. Snart kan dette gjelde de store gutta i sandkassen.

FOR om du synes det skurrer å bruke begrepet "mosjonist" på utøvere som trener timesvis hver dag, gjør det selvsagt det. De breddeklassene i jogging, langrenn og sykling som var ment å gjøre konkurranse til en lek for flest mulige, er etter hvert blitt blodig alvor for den enkelte. Så alvorlig at blodet kanskje i de mest ekstreme tilfellene må manipuleres med nyremedisinen EPO.

De siste årene har økningen i disse breddeklassene vært formidabel. Det å holde seg i super form er blitt et kulturelt speil:

•• Vis meg tida di i Birkebeineren, og jeg skal fortelle deg hvor faglig og sosialt vellykket du er.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gjennomgående er de best gasjerte og de høyest utdannete overrepresentert i disse breddekonkurransene. Sannsynligvis også narsissistene; altså de som gjerne nyter seg selv.

Slik er en ekstrem sunn kropp blitt en verdifull valuta i samfunnet vårt.

MEN det forklarer ikke hvorfor den enkelte mosjonist lar seg friste til å svindle de andre i sandkassa. Virkeligheten i idrett og lek er ikke slik den tidligere toppsyklist Morten Sæther later som i et innlegg i Aftenposten i dag:

_Vi fortjener juks nettopp fordi det ikke er noen grunn til at det utvikler seg en annen etisk standard i toppidrett enn i resten av samfunnet, mener Sæther i en tankerekke der han setter sine egne små feilsteg i gråsonen som syklist på 1980-tallet opp mot alt annet som er trist og leit i verden før han forsikrer at han selvsagt er imot doping.

DEN sammenligningen holder bare ikke.

Der det selvsagt er mulig både å forstå og forklare de etiske valgene den enkelte gjør opp mot den rådende samfunnskulturen, gjenstår ansvaret hos den som må gjøre selve valget. Det er ikke gitt at du trenger EPO for å klatre noen plasser i Birkebeinerrittet. Ja, det resultatet gir deg både sosial prestisje og kulturell kred; men det er fortsatt basert på din egen svindel.

DET er denne etiske utfordringen norsk idrett nå står overfor i alle ledd. Hverken presset i toppidretten eller hysteriet lengst framme i mosjonistidretten rettferdiggjør den enkeltes valg om å svindle. Som Steffen Kjærgaard måtte gå som sportssjef i Cykleforbundet da løgnene hans til slutt brast, må mosjonistsyklisten ta ansvaret for sin import av EPO.

Fellesskapets ansvar går først og fremst på å skape idrettsmiljøer der de valgene blir tydelige. Det betyr for eksempel færrest mulige dopingbefengte trenere i klubbene og nasjonale ledere som ikke gjemmer seg bak manglende paragrafer hver gang vår egen dopmoral blir utfordret.

For nå gjelder visst denne etiske utfordringer hele idrettsbevegelsen.