Ta ansvar for fiaskoen!

NORSK FRIIDRETT har gjennomført sitt andre fiasko-VM på rad. Selvfølgelig er det ikke ledelsen alene som skal ha skylda for elendigheten, utøverne selv har hovedansvaret, men Marius Rooth har et ansvar for det rot som har preget Friidretts-Norge etter at han i mars overtok som president.

Rettighetskrangling med utøvere over flere måneder er både dumt og uansvarlig i et VM-år. Det er et paradoks at Marius Bakken er den eneste som har sportslig suksess, til tross for at han har valgt å stå utenfor landslaget og må bruke altfor mye tid på å forsvare sine rettigheter i en latterlig konflikt med forbundsledelsen.

TOPPIDRETTSSJEF Bjørge Stensbøl har sikkert rett når han i sin spalte i lørdags-Dagbladet peker på at bakgrunnen for den sportslige nedturen startet allerede i 1994-95. Da lyktes det NFIF å få fram en «gullgenerasjon» med utøvere som helt fram til i fjor reddet Norges sportslige ære. Utøvere som Vebjørn Rodal, Trine Hattestad, Hanne Haugland, Steinar Hoen og Geir Moen ble forbundets «melkekuer» overfor sponsorer fordi de klarte å hevde seg internasjonalt.

DET MESTE AV PENGENE ble brukt på langsiktige lønnsavtaler med gullkandidatene. Samtidig har de ressurssterke klubbene også brukt mye av sine penger på lønninger til de samme utøverne. Noen få utøvere har altså tjent millioner av kroner, mens minimalt er brukt på talentutvikling i klubbene. At Geir Moen ikke har lagt opp tidligere med den skadesituasjon han har vært i, sier noe om økonomien i friidretten. Men når Aham Okeke blir vår beste sprinter etter en flere år lang dopingsak hvor han har vært utestengt fra all konkurranseidrett, sier det veldig mye om det sportslige nivået. Når Jim Svenøy sier at det er for mye egoisme og for lite lagfølelse i den lille norske troppen, er det et alvorlig tegn på at noe er galt, både med utøvernes egne holdninger og organiseringen av landslaget.

AVSTANDEN FRA NORGES pensjonerte verdensstjerner til grasrota er mer skremmende enn inspirerende, sa fungerende landslagssjef for det norske juniorlaget i friidrett, Kåre Osnes, til Aftenposten i går. I mange øvelser finnes det nesten ikke deltakere. Friidrett er ikke «in» blant barn og ungdom. For 30 år siden var det alltid en lengdegrop, et høydestativ og en løpebane som familiene samlet seg rundt, bl.a. for å ta idrettsmerket. I dag er dette borte. Samtidig har friidrett et dårlig renommé i form av et gammeldags øvelsesprogram og et dopingproblem som støter mange unna.

FRA SEVILLA I 1999 husker jeg best Vebjørn Rodal som fullstendig utslått kastet opp i en søppeldunk. I år husker vi det menneskelige drama rundt idrettssjef Per Øyvind Mørk som reddet livet på Stephan Plätzer, trener og ektemann for vårt største gullhåp Kjersti Tysse Plätzer som ble disket. Nå ser dette heldigvis ut til å gå bra og da må ikke en slik hendelse legge noen demper på den oppvasken friidrettsledelsen må ta etter Edmonton. En opprydding krever at noen tar ansvar for elendig utført jobb både når det gjelder administrasjon og sportslig ledelse.