Ta kopi av Leo, Semb

Leos ukompliserte spillestil og gjennomført lojale holdning er helt avgjørende faktorer for norsk landslagssuksess

ØYVIND LEONHARDSEN er en spillertype det bare finnes to av i Norge. Den andre heter Roar Strand. Kampen mot Bulgaria viste hvor nødvendig det er at Nils Johan Semb klarer å dyrke fram et par til. For dessverre tror jeg ingen av dem har helse til å bli støttespillere fram mot den sommeren i 2004 Semb har kontraktsbundet seg til å satse mot. Begge nærmer seg dessuten midten av tredveåra den aktuelle sommeren.

SKJØNT, LEO ser ut til å kunne prestere på dette nivået til han er førti - selv med lange avbrekk. Kroppen virker lett-trent, innstillingen seriøs - og det er mange år siden han kvittet seg med stempelet «best uten ball». Eller mer presist: Det var lenge siden han demonstrerte at han var god også med ball. I hvert fall ikke dårligere enn norske landslagsspillere flest.

  • Leos tidvis klønete ballbehandling må også ses i lys at han ofte har spurtet 30-40 meter i forkant, og at han er gjennomført gjennombruddshissig i alle sine initiativ.

LEO ER DEN ENESTE igjen fra Drillo-perioden. Det er ikke tilfeldig at han står for lyspunktet i en landskamp der stort sett bare effektiviteten var forskjellen fra den siste tidas bedrøveligheter. Leos ukompliserte spillestil og gjennomført lojale holdning er helt avgjørende faktorer for norsk landslagssuksess.

KAMPEN VAR ELLERS PREGET av at Semb vil teste ut både nye formasjoner og nye spillerkonstellasjoner. Dagbladets spillerbørs gir et ganske godt bilde av kampen: Et ganske høyt gjennomsnitt og få svake spillere i en totalt sett temmelig svak kamp av Norge. Med andre ord: Ok individuelle prestasjoner, men klare kollektive mangler. Typisk for et lag preget av en viss eksperimentering og nytenkning.

  • Men tilfeldighetene og flaksen skal ikke undervurderes. Hadde Norge hatt de samme positive marginene mot Polen og Hviterussland, så hadde vi også hatt seks poeng mer i kvalifiseringsgruppa.

NOEN VIL KANSKJE HEVDE at det heller ikke var tilfeldig at Bulgarias mål kom etter en hårreisende pasning fra en Rosenborg-back. Basmas tabbe var grovere enn den Stensaas hadde mot Polen. Fordi han var mindre presset, fordi han ikke engang gjorde forsøk på å spille ballen framover. Og viktigst: Fordi Basma - i motsetning til Stensaas - er et førstevalg på Norge. Det er han fortsatt. Fordi han aldri gjør den samme feilen en gang til.

HOVEDSKYLDA TIL BASMA, men også et stort minus på Thomas Myhre. Men det var også interessant å observere omgivelsenes nærmest apatiske opptreden i de samme sekundene. Alle sto på hælene og så på, ingen gjorde forsøk på å hjelpe Basma. Mulig det var et utslag av den etter hvert tradisjonelle lunkne holdningen norske utenlandsproffer har fått til treningskamper foran glisne tribuner. Men mer sannsynlig på en kveld da ingen norsk landslagsspiller er så dum at han firer på kravene til seg selv:

  • Den kyniske tankegangen er fortsatt ikke tilstrekkelig til stede. Troen på at et teknisk krumspring fra Basma eller en mer presis tversoverpasning skulle løse situasjonen, var mer påfallende enn lysta på å mæle Norge ut av den knipa vi har vært i altfor lenge nå.