Ta med godt humør

Åge Hareide har allerede vunnet spillerne og fotballprestene. Nå vil han vinne deg.

ULLEVAAL (Dagbladet): Bare trøkket i norsk fotball denne våren er grunn god nok til at det kommer til å bli ganske fullt på tribunen mot Russland i morgen. Så får du ta med den nye spillegleden som bonus.

Uansett er det grunn til å sjekke opp hvorfor den nye landslagstreneren feires blant spillere og presse etter noen treningskamper mot høyst variabel motstand.

For godt humør smitter best på nært hold.

MEST ER

det Åge Hareide som person som sjarmerer. I løpet av vinteren har han bundet til seg de spillerne han tror kan løfte Norge fram til VM-sluttspill i 2006. Det er selvsagt ulike typer, men med det felles at de har tette bånd til treneren og føler seg forpliktet overfor ham.

Slike gode bindinger synes ofte på banen.

Selv i en treningskamp mot Russland vil du se spillere som bryr seg mer om trenerens vurderinger enn hvorvidt tilbakemeldingene er gode nok til å dem gi plass videre i VM-troppen. På dette laget gjelder det å yte noe for Hareide.

BAK DENNE LOJALITETEN

ligger Hareides bevisste valg på noen mer eller mindre fortapte får ytterst i den norske landslagsflokken.

Valget av Martin Andresen som midtbanesjef var selvsagt for treneren, men ikke for dem som har fulgt Blackburn-proffens lange vei til å bli en internasjonal profil. Trøkket i løpene og duellene hans likner så visst ikke den Martin som i flere sesonger imponerte i blaff i Tippeligaen, kom til kort i Wimbledon og som var tilnærmet uaktuell for landslaget på grunn av manglende respekt for felles stilvalg.

Makker Magne Hoseth er i samme kategori. Han har lenge vært like smukk både i framtoning og ballbehandling som Martin, men manglene var de samme: Før Hareide definerte kravene for landslagsspill, manglet Hoseth internasjonalt snitt.

Vær sikker på at han kommer til å huske lenge hvem som inspirerte ham til å skaffe seg nettopp det.

HASSAN EL FAKIRI

og Morten Gamst Pedersen hører til den samme lojale gruppa; skjønt med en annen begrunnelse. Begge er plukket opp av Hareide. Det kommer til å prege de neste landslagssesongene deres.

Alle fire er sentrale spillere å ha med seg i omformingen av Norge til et mer ballsikkert lag. Da blir nærheten til treneren et poeng. Mer teknisk krevende valg krever også en tettere kontakt mellom spillere og trenere. Når landslaget har valgt en mer sårbar stil, kommer det fort til å svi.

DA GJELDER DET Å VITE

hva sjefen virkelig står for. John Carew har fått merke det. Har Roma-proffen tenkt seg om etter den lykkelige slutten på de spesielle Beograd-dagene i mars, skjønner han at Hareide har gitt ham en ny sjanse til å oppleve hyggeligere fotballdager.

Det er trivelig å prestere for landslaget, og det på et menneskelig vis som sjelden erstattes av fritt valg i klokkemerker eller antall gull-lenker.

DET ER DEN UDEFINERBARE

fornemmelsen av fotballivets gleder som også har gjort at landslaget for tida heies fram av en samlet norsk presse. Slike omfavnelser kan være klamme, men foreløpig er den gode stemningen bare en refleks av at trenere og landslagsspillere er blitt normalt vennlige å prate med.

Hva som gikk galt med den Olympiatopp-styrte kommunikasjonen under Semb-perioden, er et bra seminartema for toppidrettens nye ledelse. Kanskje er det ok å huske at vi er et lite folk med nær tradisjon på at det er lov å stikke innom selv hos de

fineste naboene.

Innen den tid er det bare å glede seg rundt landslaget. Med andre ord: Flest mulig til Ullevaal for å løfte fram et lag som ser ut til å hjelpe hverandre oppover.

Det er på den måten gode fotballag blir enda bedre.