Lovisa Lindh

Tabbe å vrake henne

Den stygge behandlingen av Lovisa Lindh viser hvorfor Norge er blitt bedre enn Sverige.

EM-BRONSE: Sommeren 2016 imponerte Lovisa Lindh med bronse i EM. Rett etter ble hun nummer ni på 800 meter i Rio-OL. Så ødela skader karrieren i flere år framover. Først denne sesongen er hun tilbake i toppen bedre enn noen gang. Men nå er hun ikke bra nok for den svenske OL-komiteen. Den fadesen viser Sveriges olympiske svakhet. FOTO: Heiko Junge / NTB
EM-BRONSE: Sommeren 2016 imponerte Lovisa Lindh med bronse i EM. Rett etter ble hun nummer ni på 800 meter i Rio-OL. Så ødela skader karrieren i flere år framover. Først denne sesongen er hun tilbake i toppen bedre enn noen gang. Men nå er hun ikke bra nok for den svenske OL-komiteen. Den fadesen viser Sveriges olympiske svakhet. FOTO: Heiko Junge / NTB Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

DEN svenske 800-meterløperen Lovisa Lindh ble 30 år sist fredag. Da hadde hun allerede falt for aldersgrensen i svensk eliteidrett, og blitt fratatt billettene til Tokyo-OL.

Det var rent medmenneskelig en stygg sak. Lovisa er tidenes beste svenske 800-meterløper, og har aldri vært sterkere enn nå.

Hun har løpt under 2 minutter allerede tre ganger denne sesongen, gjør det godt i Diamond League og var ifølge uttaksreglene til World Athletics mer enn klar til OL.

Der er det plass til 48 løpere på denne distansen. Svensken er ranket som nummer 22; altså blant den aller beste halvparten på denne klassiske løpsøvelsen der antall konkurrenter verden over virkelig er mange.

Lovisa var sikker på å få være med etter at hun forleden ble nummer seks i Diamond League i Stockholm, rett foran vårt eget OL-håp Hedda Hynne.

Hun fikk da også utlevert OL-akkreditering og bagasjelapper til Tokyo sist søndag. Først deretter kom beskjeden fra den svenske OL-komiteen om at resultatene hennes likevel ikke holdt.

Det var enda en tabbe av svensk toppidrett.

DEN mektige OL-sjefen Peter Reinebo trodde ikke Lovisa Lindh kunne bli blant de åtte beste i Tokyo, og syntes sannsynligvis hun var for gammel til å fire på det nasjonale resultatkravet. Da var Lovisa fortsatt 29 år:

- Jeg er flau og skjemmer meg over oppførselen deres, skrev Lovisa Lindh på Instagram som beskjed til OL-komiteen og det svenske friidrettsforbundet. Da hadde hun slitt seg gjennom astmatrøbbel og langvarige belastningsskader, fram til sitt livs form.

Det var en presis melding. I Sverige har debatten rast i flere dager, men Reinebo står på sitt. Han vil ikke ha noen videre diskusjon om Lindh, og viser bare til svenske uttaksregler:

- Jeg synes jeg har svart på det jeg behøver å svare på, sa han forleden stramt til SVT.

Slike uttak viser hvorfor rike, ellers velfungerende Sverige har underprestert i eliteidrett de siste tiåra.

NORSKE idrettsinteresserte på min alder er vokst opp med Sverige som selve idrettsnasjonen. Få land har så lange tradisjoner i de mest prestisjetunge internasjonale idrettene.

I de første olympiske lekene var svenskene en supermakt også om sommeren. Det nivået holdt seg i femti år. Så kom en ny gullalder i vinteridrett på 1970 -og 80-tallet, mens svenskene fortsatt hadde verdensnavn i de sportsgrenene med mest penger som Björn Borg og Mats Wilander i tennis, alpinisten Ingemar Stenmark og Ronnie Peterson i Formel-1.

Da var det meste blågult for oss.

DET er det ikke lenger. Norge passerte Sverige som idrettsnasjon for mange år siden. Nå er forskjellen i norsk favør ganske klar. På nettstedet Greatest Sporting Nation som måler nivå i over 70 ulike idretter, har Norge slått Sverige lett helt siden denne registreringen startet i 2008. De siste fem åra har nordmenn også blitt kåret til verdens beste sportsfolk.

Antall OL-medaljer har vist det samme siden tidlig på 1990-tallet. Der har den gamle vinterstorheten ofte gjort det forbløffende svakt.

Etter at den norske toppidretten ble samordnet med virkning fra de to olympiske lekene i Albertville og Barcelona i 1992, er forskjellen sensasjonell:

  • Norge har tatt 250 medaljer i vinter -og sommer-OL; Sverige med dobbelt så mange innbyggere bare 124.

Og fortatt er altså Sverige historisk sett en sterkere olympisk nasjon med totalt 652 medaljer mot Norges 520.

Og hvorfor er det blitt slik?

DA må vi tilbake til Sveriges Olympiska Komitee (SOK). I et land med gammel adel og større klasseforskjell enn hos oss, er den forblitt et ganske snobbete selskap. Enkelte kritikere mener at SOK midt i en stor kulturell endring i det svenske samfunnet, er noe av det mest adelige som er igjen hos nabofolket.

I den moderne kunnskapsbaserte toppidretten er den form for konservatisme ikke spesielt klokt. Mens eliteidretten for lengst er blitt samlet i en organisasjon i Norge, opererer svenskene både med et idrettsforbund (Riksidrottsförbundet) og en olympisk komité.

GLEDE: Hedda Hynne klarte ikke. holde tilbake engasjementet da Karsten Warholm løp inn til ny verdensrekord. Video: Kristoffer Løkås Vis mer

FORHOLDET dem imellom kan være iskaldt. Da Norge og Sverige skulle spille håndball mot hverandre i London-OL 2012, manglet Idrottsforbundets ledere inkludert presidenten billetter til morsomme prestisjekampen. SOK nektet å hjelpe dem. I stedet ble det Norges idrettsforbund som fikset adgang for sine svenske kollegaer. Så dårlig var stemningen de svenske lederne imellom.

Nå angår dette mer enn tullete vandrehistorier. Vrakingen av Lovisa Lindh viser en svensk idrettsledelse uten felles kunnskapsbase.

Der styringen av norsk toppidrett har vært positivt ensrettet siden oppkjøringen til Lillehammer-OL i 1992, sliter svenskene med å samle de ulike faglige miljøene.

Her får denne åpenbare svakheten en påfallende idiotisk konsekvens. For stort verre signal enn feilaktig å vrake en 30-årig kvinnelig løper, går det ikke an å sende ut.

I DEN dopingbefengte internasjonale friidretten er det jo nettopp lange, systematiske karrierer som er de rene nasjonenes beste forsvarsvåpen.

Doping er en farlig svindel. Feil brukt tærer misbruket på kroppen. Det betyr at balansert ærlig trening over tid gir en konkurransefordel. Ikke minst nå som internasjonal friidrett er i ferd med å få litt bedre grep på dopingkontrollen.

I KVINNEIDRETTEN har dopingen størst effekt. Nettopp derfor burde svensk idrett hatt et helhetlig syn på det med lange karrierer. Lovisa Lindh er slett ingen medaljekandidat, men hun er den type utøver som styrker en riktig toppidrettskultur.

I Norge er dette en rådende tenkning. Sånn er det ikke tilfeldig at løpere som Ingvill Måkestad Bowin, Hedda Hynne og nå Karoline Bjerkeli Grøvdal ble best nettopp i samme alder som Lovisa Lindh.

For ikke å snakke om Grete Waitz og Ingrid Kristiansen som satte sine rekorder på maraton og 10 000 meter som godt voksne utøvere.

DET var derfor Norge tok ut 31 år gamle Line Kloster til å løpe 400 meter hekk i Tokyo; en løper som har jobbet systematisk og hatt framgang fra sesong til sesong.

Heller ikke hun kommer til å gi norsk idrett OL-medalje, men hun gir troverdighet til den brede satsingen som nå løfter norsk friidrett. Derfor er uttaket godt tenkt av toppidrettssjef Tore Øvrebø.

For over tid betyr den langsiktigheten og troverdigheten medaljer.

OM Peter Reinebo; formannen i Sveriges Olympiska Komitee, fortsatt har like tungt for det som i den pinlige astmakrangelen med Norge, kan han jo sjekke opp Marit Bjørgens karriere fra den gang det var hun som snart skulle fylle 30 år.

Bare Marits medaljer i de åtte sesongene som fulgte med vendingen i Vancouver-OL fram til skidronninga ble 38 år, hadde gjort svenskenes olympiske idrett til en suksess.

Men det er den ikke lenger.

Og saken om Lovisa Lindh hjelper i hvert fall oss til å ane hvorfor.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer