LØFT DEM FRAM, PRESIDENT! Erik Røste blir stående som en virkelig en vellykket skipresident om han avslutter sin mangeårige innsats med å skaffe både norsk og internasjonal skisport en kvinne som sjef. FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpix.
LØFT DEM FRAM, PRESIDENT! Erik Røste blir stående som en virkelig en vellykket skipresident om han avslutter sin mangeårige innsats med å skaffe både norsk og internasjonal skisport en kvinne som sjef. FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpix.Vis mer

Erik Røste fortsetter som skipresident

Tabben slår tilbake på ham: Dumt å ta plassen fra Marit Bjørgen

Skipresident Erik Røste tok en innersving for mye da han kjørte fra alle jentene på vei til styreplass i FIS.

ALDRI har skisporten stått sterkere i Norge, men bare noen uker før Skitinget kan det se ut som om Erik Røste; sjefen for disse gode tidene, helst blir reddet fordi det ikke finnes noen samlende motkandidat. Den situasjonen er unødvendig både for sporten og den sittende presidenten.

For norsk skisport med TV-tekke, sponsorstøtte og glitrende internasjonale resultater, er egentlig i en posisjon som minst av alt minner om lederkrise. Helt fram til nylig hadde da heller ikke vennlige og omgjengelige Røste noen grunn til å vente kamp om presidentvervet. Så fikk han litt for lyst til å toppe jobben som norsk president med en plass i styret til det internasjonale Skiforbundet (FIS).

Da han falt for fristelsen til å ta en innersving på veien dit ved å se bort fra stt eget løfte om å øke kvinneandelen i de viktigste politiske skivervene, snudde stemningen umiddelbart.

På norsk «Heimebane» er ikke dette akkurat tida for å ta plassen i køen fra Marit Bjørgen eller en av de andre kvinnene i skibevegelsen som venter på å få sin naturlige del av det internasjonale styret i sporten.

ERIK RØSTE sin klumsete håndtering av saken om Norges kandidat til FIS-styret, er blitt en magnet for den frustrasjonen som naturlig har bygget seg opp rundt ledelsen i sporten etter noen år med mer eller mindre fortjent røff omgang i mediene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Likevel blir han ganske sikkert innstilt som skipresident for en ny toårsperiode i det forslaget som snart kommer fra valgkomiten i Norges Skiforbund. Den komiteen er ironisk nok ledet av Sverre Seeberg; mannen som Røste akkurat har presset ut av FIS-styret.

I norsk skisport har det ikke vært noen fast ordning med en slik dobbeltrolle for presidenten. Når det gjelder norsk innflytelse i internasjonal skisport, er det slett ingen grunn til å skifte kandidat. Med mindre Norge tydelig vil vise at vi mener alvor med kvinneandelen i FIS-styret.

I den saken har Sverre Seeberg knapt vært noen bannerfører for en skisport med riktig andel kvinner i ledelsen. Det selv om han som visepresident og sjef for markedsinntektene til skisporten gjennom sine 14 år i styret, har jobbet seg fram til en svært sterk posisjon tett ved den aldrende FIS-presidenten Gian-Franco Casper.

Seeberg er ingen kandidat til toppjobben i FIS, men han blir regnet som en viktig mann i spillet om Caspers arvtaker. Sett utenfra er det derfor spesielt at Norge bytter kandidat, mens sporten har en dominerende og detaljstyrende president som nekter å la seg pensjonere.

DET skiftet av kandidat fra Sverre Seeberg til Erik Røste skjedde på et styremøte i Skiforbundet tidlig i april. Der foreslo Røste helt overraskende at den norske skipresidenten pr. definisjon heretter også skulle være Norges kandidat til FIS-styret.

Så gikk han på gangen for å vente på avgjørelsen, mens resten av styret hans uten forberedelser måtte finne ut om de ville støtte presidenten sin i en prinsipiell sak som med ett var blitt høyst personlig.

Det ville de.

Men det var før de forsto hvor ubehjelpelig denne beslutningen kom til å framstå.

FOR valget til å få sitte i det prestisjetunge FIS-styret skjer neste uke på den internasjonale skikongressen i Hellas. Der fremmer Norge samtidig flere forslag om hvordan skisporten skal sørge for kjønnsbalanse i en FIS-ledelse der 16 av 16 valgte medlemmer er menn, mens vi altså selv foreslår å erstatte den innflytelsesrike Sverre Seeberg med en ny mann:

  • Det er ikke til å forstå, og det er heller ikke blitt forstått.

I etterkant har flere enn de to i skistyret som umiddelbart protesterte mot manglende saksforberedelser, innsett at valget av Røste som kandidat ble helt feil. En slik prinsippsak burde vært avgjort lenge før fristen gikk ut for å endre navnet på Norges kandidat til FIS-styret. Ikke minst av hensyn til Erik Røste som må bli trodd på at han både har lyst og evner å gjøre en bra jobb for den høyst nødvendige likestillingsreformen i internasjonal skisport.

Om han blir valgt.

DET blir han i hvert fall til det norske presidentvervet. Erik Røste er populær ute i skikretsene. Det er de som utgjør mye av tingforsamlingen, og de liker at Røste er tett knyttet til dem.

Den posisjonen er til å forstå i en nasjonalsport som kommer rett fra en snøvinter der skisporene bokstavelig talt har knyttet Norge sammen. Men nettopp denne unike styrken må brukes til å se kritisk på hvordan sporten driftes.

Dette er en kritikk som er langt viktigere enn å rette opp fjorårets overforbruk på nær 15 millioner kroner. Selvsagt må spesielt alpint ta inn over seg at det over tid blir vrient å bruke penger man ikke har, men den gode investeringen i kvalitetssport gir avkastning. Økningen i sponsorinntektene kommer til å gjøre det mulig for det imponerende sterke norske alpinmiljøet endelig å komme ut av den årlange underbudsjetteringen.

Den egentlige utfordringen er mer å være like ærlige om den kapitalen skisporten eier som ikke lar seg måle i penger.

SKISPORT i Norge er så viktig for så mange, at skipresidenten må være den første til å sikre åpne, demokratiske prosesser i folkebevegelsen. Uansett om de går på tvers av de ønskene han personlig måtte ha.

Det betyr for eksempel tilgjengelige protokoller fra møtene i skistyret som viser ulike holdninger. Selv når de samtidig avslører en innersving fra en ambisiøs og arbeidsglad skipresident i iveren etter å få et viktig internasjonalt verv.

får Erik Røste to nye år til å vise at han skjønner at dette er den beste måten å utvikle den sporten han er så glad i. Det arbeidet er det både lettest og mest ærlig å starte hos oss selv. Toppen av internasjonal idrett er mildt sagt ennå ikke preget av de sterke norske følelsene fra vår «Heimebane» om like rettigheter uansett kjønn.

I beste fall drar Røste i gang en åpen idrettspolitisk debatt om driften av nasjonalidretten vår. Kanskje utfordrer han også et par motkandidater som kan presse ham til å være en tydelig og offensiv leder for den skisporten som under hans mangeårige ledelse i kulturell innflytelse har vokst til å bli Norges viktigste idrett.

Og skulle alt dette ende med at en kvinne på det neste skitinget i 2020 for første gang overtar både ledelsen av norsk skisport og plassen hans i FIS-styret, har Erik Røste virkelig vært en vellykket skipresident.