Mesternes Mester

Tabbene rammer TV-suksessen

Trivelige "Mesternes Mester" er den idrettsopplevelsen nordmenn helst vil ha. Hvorfor prøver toppsjefene i idretten å ødelegge det som skaper denne hyggen?

TYPISK NORSK: Trivelige "Mesternes Mester" er blitt en gedigen TV-suksess for NRK. Hvorfor tar ikke de nasjonale idrettslederne bedre vare på den idretten som vises i den serien? VIDEO: NRK Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

VINTERENS enestående TV-suksess med «Mesternes Mester» fortsetter. Denne serien har i over et tiår festet NRKs grep på det store norske sportspublikummet.

Du skjønner hvorfor når du hører den røffe OL-vinneren Øystein «Pølsa» Pettersen fortelle hvordan han gråt fordi han ble sendt rekordtidlig hjem med skade, eller ser OL-legenden Johann Olav Koss i en alder av 52 år knuse rekorden på 90 graders sittestilling mot vegg.

Forleden hadde jeg en fin prat med Dag Erik Pedersen, mannen bak suksessen, om hva det er med denne leken som fenger Norge så sterkt.

Siden 2009 har den gamle proffsyklisten samlet norske eks-sportshelter til konkurranser og trivsel i det vi før bare kalte «Syden». Under pandemien måtte innspillingen flyttes til ikke fullt så solsikre Arendal, men alt ble likevel like hett som vanlig:

  • Alle de kjente og kjære heltene som møter opp her, er i imponerende flott form og har en såkalt «syk» vinnervilje.

Denne «feel-good-serien» mangler altså ikke sikre tegn på toppidrett. Men når disse vinnerskallene etterpå prater om oppholdet sitt med «Mesternes Mester», snakker de nesten bare om hvor trivelig de hadde det sammen.

Det er denne felles gleden som stråler ut fra TVen hver fredagskveld, og gjør at årets sesong midt i det dystre viruset egentlig er blitt den aller mest populære. Seertallet er over 1,4 millioner; en formidabel suksess i en tid der vanlig TV-titting via den vante skjermen stuper.

EXIT: Det var Genette Våge som måtte forlate «Mesternes Mester» som første deltaker. Video: NRK / Lars Eivind Bones, Dagbladet Vis mer

HYGGE samler altså Norge som aldri før. Og det er dette gjennomført trivelige som gir Dag Erik Pedersen mening i TV-jobben:

- Jeg har helt fra starten ønsket å løfte fram det gode gjennom dette programmet, sier han til meg:

- Sånn at vi får være en familie under innspillingen, og at dette blir en stund som hele det norske TV-publikummet kan få oppleve sammen.

Så forteller Dag Erik om ungene som begynte å leke som de gamle skikongene Berit og Ove Aunli fordi de hadde sett dem i nattduellen i den første utgaven av Mesternes Mester. Og om barnehagene landet rundt som hver eneste vinter arrangerer sine egne varianter av de ulike testene fra serien.

Altså slik at de lekbetonte ferdighetene som i program etter program skiller Norges største sportshelter, naturlig blir innføringen til sport for våre aller minste.

Men fortsatt skjønner visst ikke sjefene i norsk idrett hvilke sportsopplevelser nordmenn vil ha.

FOR det var idrettssjefenes serie av feilvalg de siste årene som fikk meg til å tenke på «Mesternes Mester», og hvor samlende god norsk idrett egentlig kan være.

Bare vi skjønner at det å samles faktisk er viktigere enn det å vinne. Også for de som vinner aller mest.

Få forstår til vanlig dette bedre enn Johann Olav Koss som har brukt hele yrkeslivet sitt på sosialt idrettsarbeid. Nå synes han ikke lenger med sine samlende kvaliteter i det viktige folkevalgte vervet som visepresident i Norges Idrettsforbund.

Da må det være noe virkelig galt med toppledelsen i idretten.

IDEEN til den TV-serien der Johann stråler på NRK hver fredagskveld som den glade, omgjengelige karen han er, kom fra Belgia. Men først da dette programkonseptet ble brukt i Sverige og Norge, strømmet TV-seerne virkelig til.

Den TV-suksessen er ikke tilfeldig. Begge disse nordiske landene bygger den internasjonale idrettsframgangen sin på folkeidrett.

Lettest er det å se dette båndet hos oss. Så hvorfor vil sjefene i Norges Idrettsforbundselv kutte båndet til den folkelige hyggen i «Mesternes Mester», og over tid ramme populariteten til slike samlende nasjonale sportsopplevelser?

AKKURAT det er knapt til å forstå. Sannsynligvis er heller ikke dette noen ønsket politikk, men mer følgen av en serie tabber fra en ganske ny toppledelse i Idrettsforbundet.

Du får jo ingen til å fortelle at de har som mål å splitte opp det tette forholdet mellom topp og bredde i den såkalte «norske idrettsmodellen». Men handlingene peker dessverre den veien.

Først ved at idrettsbevegelsen selv på tinget for halvannet år siden overraskende valgte å sette presidentvervet ut på anbud til en bedriftsleder nesten uten idrettsbakgrunn. Så ved å åpne for sponsormakt i stedet medlemsdemokrati og deretter med en serie oppsiktsvekkende feilvurderinger.

Da var ikke lenger «idrettens frie stilling ufravikelig» som idrettspresident Berit Kjøll formulerte det i et debattinnlegg i Dagbladet for å forsvare hvordan hun forbausende lett har fått styre norsk idrett i feil retning.

BARE det siste året har sjefene selv brutt den norske idrettsbevegelsens folkelige verdier ved å la stjernene trene bak stengte dører på Olympiatopp midt under pandemien, irritert Antidoping Norge ved å rote til spørsmålet om åpne høringer i dopingsakene, sluppet til den utenlandske bettingindustriens fremste ambassadør på selveste Idrettsgallaen og lekt med tanken om å innføre høydehus for eliten igjen.

I tillegg ble de lokale Oslo-lederne som jobber mest systematisk mot forskjellsbehandlingen i norsk idrett, stemt ned da de forsøkte å få den tidlige Røde Kors-sjefen Sven Mollekleiv som idrettspresident. Med han som sjef for norsk idrett ville det vært en helt annen kraft og troverdighet i dette arbeidet.

FOR den største utfordringen til idretten er fortsatt å få opp andelen tenåringsjenter med fremmedkulturell bakgrunn. Altså at det å være med i leken blir kjønnsmessig og kulturelt helt nøytralt.

Nå må plutselig private aktører overta initiativet i denne nødvendige likestillingjobben. Denne uka var det kulturminister Abid Raja som sammen med landets største kvinnelige idrettshelter, frontet sponsorprosjektet «Like muligheter». Idrettspresident Berit Kjøll var ikke engang på plass ved prosjektstart oppe i ikoniske Holmenkollen for å høre kulturministerens flengende oppgjør med manglende likestilling i den bevegelsen hun leder.

Istedet slet Kjøll med å forsvare seg på Dagsnytt Atten dagen etter; igjen uten den kunnskapen og tryggheten som følger med et levd idrettsliv på klubbnivå. For selvsagt er dette mest av alt en utfordring lokalt i hver eneste klubb, og på grasrota presser heldigvis jentene på. Det skulle bare mangle i en idrettsbevegelse der medlemsveksten lenge har vært sterkest blant jenter.

Men akkurat den fine utviklingen fikk idrettspresidenten aldri fram. Ganske enkelt fordi hun rett og slett ikke kjenner bevegelsen hun ble valgt til å lede.

ALLE disse tabbene har kommet mens de sentrale nasjonale sjefene har virket mest opptatt av å bedriftsmessig strømlinjeforme den frivillige folkebevegelsen.

En slik tenkt effektiv ledelse gir lett mer makt til hovedstaden. Det i seg selv gjør at dette prosjektet er politisk dødt i et Norge der desentralisering med rette vinner fram.

Det kan være gode grunner for å effektivisere driften av frivillighet, men den forretningsmessige driften må ikke ødelegge innholdet i det som blir tilbudt i denne såkalte «butikken». Altså det å lage gode lokale fellesskap landet rundt som gjør at vi får det bedre sammen i hverdagen.

Enkelt sagt: Den sentrale idrettsledelsen har mistet grepet på hva norsk folkeidrett egentlig er.

FORFALLET har skjedd så fort at det knapt er til å tro. Det er bare knapt tre år siden alt virket perfekt. Norge gjorde sitt beste vinter-OL noensinne, verden måpte over alle gullene og toppidrettssjef Tore Øvrebø snakket bedre enn noe gang.

Om barna som fikk styre seg selv, om leken som fortsatte i årevis hos oss mens utlendingene drev med dressur av sine talenter, og om den felles kulturen som gjør at idretten sannsynligvis er viktigere hos oss enn i noe annet land i verden.

Toppidrettssjefen snakket altså om det gode i «Mesternes Mester» som samler Norge foran TV-skjermen hver fredagskveld.

Men om dette fortsatt skal være mer enn snakk, må ledelsen i norsk idrett la være å gjøre det stikk motsatte.

Hvis ikke rammes både den felles norske idrettskulturen og «Mesternes Mester».

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer