Takk, Drillo!

MARSEILLE (Dagbladet): Dette er ikke dagen for å henge med hodet. Nå er tiden inne for å takke mannen som ga oss en fotballære.

Husker du datoen?

  • 31. oktober 1990. Norge-Kamerun. På Bislett. Egil Olsen på benken. I gummistøvler. 4-5-1. Lange baller. Og løp. 20 år gamle Øyvind Leonhardsen i sin debutkamp. Han løp og løp og løp. Til slutt stod det 6-1.
  • Soneorientert forsvarsorganisering.
  • Gjennombruddshissig angrepsstil.
  • Alt annet enn uavgjort mellom Italia og Irland i deres siste kamp i gruppespillet for fire år siden ville sendt Drillo videre i USA.
  • Et ran av en offside-avblåsning kostet Mini muligheten til å skyte Drillo til åttendedelsfinale i Frankrike allerede mot Skottland.
  • Brasil-kampen, den vi skal leve på til vi blir gamle, ga oss Italia. Og åttendedelsfinalen ga oss en riktig dårlig fotballkamp, der spillets mest drevne hadde det krevdes.
  • Velg nesten hva du vil: 2-1 over Italia (da Bohinen scoret målet Drillo liker aller best), 10-0 over San Marino, 2-0 over England, 3-0 borte over Polen, 4-2 over Brasil, og deretter ytterligere 14 kamper uten tap.
  • Aller størst, 2-1 over Brasil, selvfølgelig. Det gjorde VM til et stort norsk mesterskap. Sist sommer ble han spurt om hvilken spiller som i hans trenertid hadde vært den aller beste:

Det er snart åtte år siden. Landslaget hadde tapt fire kamper på rad, og akkurat skuslet bort mulighetene til enda et sluttspill. Slik det pleide. En Ingvar Stadheim som hadde fått uforskammet mye kjeft, hadde frivillig trukket seg, og lojalt anbefalt Egil Olsen, sånn inntil videre. Slik kom mellomløsningen Drillo til arbeid en iskald høstkveld på Bislett. Og presenterte et lag som dampet av løpslyst og pågangsmot. Det scoret til og med mål. Nasjonens forhold til fotball ble aldri det samme.

Rappkjeftet _I dag tror jeg at vi kunne slått hvem som helst den kvelden, sier Egil Olsen (56). Som om det var bestemt at denne mannen skulle lære oss fotball på nytt. Ingen ville trodd det for åtte år siden. I dag vet alle at det nettopp er det han har gjort. Her kom en mann som overvåkningstjenesten hadde fulgt siden han stod fram som en rappkjeftet radikaler i Fredrikstad tidlig på 60-tallet, og han presenterte fotball som sendte folket til skyene. 12-2 på tre kamper høsten 1990. Det kan ikke ha vært mye til etterretning. To VM-sluttspill, 88 kamper og 46 seirer senere sier han farvel. Hva har han gitt oss?

Resultater, selvfølgelig. Under Egil Olsen har norsk fotball fått et løft. Den har blitt tatt på alvor, og i gode stunder har den vært noe å vise fram. Det betyr mye for mange. Men også for dem som betrakter fotballen fra utsiden, blir Drillo et godt minne: Litt sær, litt sta, litt egen. Litt norsk, rett og slett.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ingen tårer Det finnes sikkert dem som tror at dette er en dag for tårer og forbannelser over et nytt VM som ikke ble riktigså stort som forventningene. Det er selvfølgelig helt galt. Til det er norsk fotballs historie altfor rik på hverdager. Norge spilte sin aller første landskamp i Göteborg i 1908, og tapte 3-11 for Sverige. «Trette var vi vel etter den lange reisen, men det forhindret ikke at vi dro ut på byen for å se på livet. At vi burde hvile oss og ta det med ro med tanke på dysten dagen etter, var det visst ingen som tenkte på. Søndag morgen bød svenskene på frokost, som blant annet inkluderte snaps til den som ville ha. Og det var nok ikke alle av guttene som sa nei takk», har Fridtjof Skonnord, en av de historiske 11, senere fortalt. Neida, det går ingen linje fra svenske frokoster til franske nattklubber. Det er faktisk en forskjell på anekdoter og episoder, og vi blir stadig fattigere på begge deler.

Strammet opp Med vekt på fysikk og taktisk disiplin har Drillo skapt et skikkelig landslag av et fotballfolk som levde på uviktige seirer og knepne tap. I riktig gamle dager samlet de seg til trening en gang eller to i uken på vårparten. Historien forteller om en oppgitt oppmann som til påske klaget sin nød over spilleren som ennå ikke hadde vært på trening: «Trent jeg, jo _ jeg har jo ligget for åpent vindu siden tidlig i mars!»

Drillos liv som landslagstrener begynte i 1979. Den 9. mai det året spilte U-landslaget 0-0 mot Portugal i Skien. Åtte kamper senere hadde laget fortsatt bare vunnet én gang. Men det var rundt U-laget Egil Olsen og Per Ravn Omdal knyttet landslagsbånd som bokstavelig talt har strammet opp norsk fotball. _Jeg har alltid trodd at treneren ikke har så mye å si for et lag, har Omdal fortalt meg. Bare for å legge til: _Det tror jeg ikke nå lenger.

Egen bibel Det er flere enn Omdal som har fått snudd opp-ned på det de trodde var rett og galt om fotball. Egil Olsen er en av dem.

_Det som har skjedd har oversteget alt jeg kunne drømme om. Jeg har fantasier, men ikke ville, fortalte han Dagbladet før dette mesterskapet. Det finnes en kjerne i det Drillo kaller sin fotballfilosofi. I sin egen lille bibel, unnskyld uttrykket, kalt «Effektiv fotball», argumenterer han over snaut 150 sider for en spillestil etter to hovedprinsipper:

Etter åtte år med Egil Olsen vet du hva det betyr. Hvis ikke, er det som å komme ut av ni års grunnskole uten å kunne alfabetet. Det er ikke mange norske pedagoger som har hatt en så oppdragende effekt på nasjonen som Egil Olsen. Ikke bare spiller vi hans fotball. Vi snakker til og med hans språk.

I Norge i 1998 kan både konge og statsminister få seg til å si at noe er rimelig sikkert. Menneskene har fått spisskompetanse. Ting skjer ikke lenger på vingen, men på flanken. Vi går på løp. Når noe ikke er så bra som det burde være, så er det ikke veldig bra.

Maos lille røde Det har blitt rent for mye for noen. Da journalisten Odd Harald Hauge i fjor presenterte sin bok om Drillo, skrev reklamemannen Ingebrigt Steen Jensen i sin anmeldelse i Dagbladet: «Skal man finne en mer ukritisk, nesegrus hyllest til den ufeilbarlige leder enn Hauges beskrivelse av Drillo, må man trolig gå til offisielle nord-koreanske biografier over Kim Il Sung.»

Som sagt så gjort:

Her i Dagbladet skrev Andreas Hompland et fiktivt intervju med Egil Olsen. Spørsmålene var Homplands, svarene var hentet ordrett fra Maos lille røde, og hele skriftstykket føltes ganske riktig.

Drillo har altså ikke hatt noen kraftfull opposisjon. Først og fremst fordi det er vanskelig å argumentere mot resultater. I noen iltre grynt har en Nils Arne Eggen kunnet bruke seg over at Drillo har valgt utenlandske proffer framfor norske proffer, men debatten ble viftet bort. Ripe i lakken Drillos forgjenger ble feid ut jobben, da landets største avis gjorde seg kostelig over at han ikke hadde Sky Channel. Drillo har kommet ut av sine pressekonflikter uten mange riper i lakken.

Denne mannen som nevner markedsliberalismens frammarsj blant sine største bekymringer, kan selge sitt navn og ansikt på ukebladenes forsider til markedets pris. Slik får det bare være. Nåde den som tukler det til. Det vet jeg alt om, etter å ha rekvirert et helikopter. Men det er også en myte, at Drillos ord er lov. Blant sine egne er Egil Olsen med glede under debatt. Han forlanger rett nok at opponenten skal ha kunnskap til å kunne tas på alvor, og helst formulere seg grundigere enn en tabloid-tittel tillater.

Han har spillere som er lojale til en stil, men har brukt spillermøtet som et åpent forum for å drøfte idéer og løsninger. Fra en fotballfaglig skolert kan han tåle å høre at fotball kan spilles på flere måter. Også for nordmenn. Og selv på denne dag må norsk fotballs voldsomme framgang tilskrives mer enn personen Egil Olsen.

Eltet og skapt I 1975 hadde Norge fem månders vinterlig fotballdvale og én lusen kunstgressbane. I dag er det 150 slike baner og 12 innendørshaller. Det har endret forutsetningene for å slå fotballnasjoner med en 12 måneders sesong. Når dét sammenfalt med et skikkelig rekrutteringsarbeid, så skjedde det noe med ferdighetene til norske fotballspillere. Egil Olsen har disponert flinkere fotballspillere enn noen landslagstrener før ham. Men, som fotballforbundets utviklingssjef Andreas Morisbak, har sagt:

_Mange henter litt herfra og derfra, og det behøver ikke å være så galt. Men Egil har skapt og eltet noe. Han er på noen måter klarere enn de som var før ham.

Det finnes 500000 fotballspillere i Norge, og samtlige har et blikk til de 11 beste som Drillo velger. Det landslaget får til, har betydning for resten.

_Det skjer noe på landslagsnivå som sprer seg nedover i organisasjonen, sier Per Ravn Omdal om sin tro på at man utvikler seg sammen. Slik svenskene gjorde det på slutten av 80-tallet med en svensk trener for et svensk landslag med resultater.

Hårfint Der tok Tommy Svensson laget til VM-semifinale for fire år siden. Hva hadde skjedd med oss om Drillo hadde klart det samme? For et land som klarer å skape høytid av en olympisk seier i kombinert lagkonkurranse, kan det være like greit å ikke vite. Drillos VM-statistikk rommer sju kamper. Og én seier. Det var ikke langt unna å bli mer.

Slik har Drillo hatt det.

Laget hadde flest poeng av alle som måtte reise hjem etter de tre innledende kampene i USA. Laget hadde flest poeng av alle som ikke klarte å kvalifisere seg for EM i 1996. Laget mistet kvartfinalen etter 17 kamper uten tap.

Uten hell Ikke akkurat best når det gjelder, vil du kanskje si. Men Drillo går ikke inn i vår idrettshistorie som noen onsdagsløper. Det er fordi fotball ikke er som all annen idrett vi bedriver:

Det er ikke som en sær fem-mil mellom granlegger, eller en 5000 meter som kan tapes på ytterskjær. Det er verdens idrett. Og Drillo har latt oss delta på vår måte. Litt bedrevitende og mektig selvsikre har vi slått dem på norsk vis. Den ene dagen har Drillo prøvd å dempe oss, den neste har han forklart verden om hvilken åpenbaring Brasil ville vært med hans spillestil.

Uten hell, selvfølgelig. Og som de gode nordmenn vi er, skiter vi i begge deler. Vi er sære. Og vi elsker de særeste blant oss.

Prøv å stryk Drillo av minnet, og spør deg om selv om du virkelig kunne digge denne typen: En RV'er med villa på Oslos beste vestkant, som elsker is og skyr fett, som går rundt og husker flateinnholdet på alle land i verden, som hater røyk og nyter cognac, som sliter med å uttale navnet på kona, og synes en stusselig time med Odd Børretzen kan bli i lengste laget?

Svaret er altså ja. Uforbeholdent ja.

Den beste Så er det ikke bare særheten alene. Han har kompromissløst vært seg selv, og det er ikke noe dårlig utgangspunkt for å bli tatt på alvor. I pæler på grunn av revmatismen, og med kone, unge og bikkje på jobb fordi det var best sånn. Er det merkelig utlendinger lurer? Til sjuende og sist er det resultatene de har stusset mest over.

_Rune Bratseth.

_Og den dårligste?

_Gi deg du, da! svarte Drillo.

Nå er det han som gir seg. Han skal ha takk for alt.