Takk Eggen for tre nye poeng i Europa

RBK har svakheter nok, men ikke akkurat på trenerbenken.

JUBEL I TRONDHEIM: Nils Arne Eggen og Rosenborg var visst ikke så verst likevel. FOTO: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
JUBEL I TRONDHEIM: Nils Arne Eggen og Rosenborg var visst ikke så verst likevel. FOTO: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

||| DA RBK var tilbake til sin første Europa League-kamp på Lerkendal, var det i hvert fall mulig å se at norsk klubbfotball har opplevd verre kriser enn den som visstnok har rammet trønderne under Nils Arne Eggen.

På noen uker har det en gang så trivelige come back'et til den gamle trenerkjempen på forunderlig vis blitt snudd til ganske besk kritikk mot den angrepsfotballen Nils Arne alltid har stått for. Etter null tap i Tippeligaen og tre internasjonale poeng virker fortsatt ikke disse innvendingene spesielt vektige.

Særlig ikke med en sjekk bak resultatene.

FOR nok en gang var det heller et begrenset spillermateriale og tilfeldig personlig trøbbel enn trenerfeil som gjorde at RBK lenge slet med å få full uttelling for angrepslysten.

Ser du trøndernes svake måned under ett, er de taktiske spørsmålstegnene ved Nils Arne Eggens ledelse egentlig begrenset til returkampen mot FC København. Der kunne han kanskje ha sikret 2 - 1 ledelsen sin bedre ved å ha plassert flere spillere i midtbaneleddet, men bare kanskje. For hadde de to, tre gode scoringsmulighetene i Parken kommet ved å trekke seg tilbake på banen for å demme opp danskenes offensive backer?

Skråsikkerhet etter en tapt kamp hører alltid til de mer usikre vitenskapene. Rosenborgs resultater gjennom en angrepsorientert Eggen-fotball fra sesong til sesong er derimot lesbar statistikk.

LIKEVEL er det altså mulig å se noe bak resultatet denne gangen. Som for eksempel at to høyst personlige feil ga det baklengsmålet som taktikken ikke inviterte til.

Da Vadim Demidov brøt for høyt ut av forsvarsfireren, ble de defensive valgene og den manglende farten til RBK-kaptein Mikael Dorsin igjen utfordet. Akkurat som mot Bayer Leverkusen gjorde svensken en feil som ingen skal overføre til den påståtte tomme defensive kontoen til Nils Arne Eggen.

Som sideback har Mikael Dorsin lenge vært i overkant moderne; det vil si at han fyller den nye backrollen som breddeholder i angrep langt bedre enn den tradisjonelle forsvareren. Først og fremst er det tempoet som gir ham trøbbel. Der mange andre bra internasjonale backer kan rette opp småfeilene ved hjelp av farta, blir Dorsin hengende etter for godt. Akkurat det  skjedde da grekernes høyrekant satte fart på innsiden av ham rett før 1 - 0 og aldri var til å hente igjen.

DEN begrensningen leder rett inn til byttet mellom Kris Stadsgard og Mattias Bjärsmyr. Her er RBK forsvarsevne blitt reelt svekket. Gang etter gang spilte Bjärsmyr sine nye kompiser i trøbbel, samtidig som heller ikke han har fart til å rette opp disse feilene.

Dette spillerbyttet har åpenbart gjort RBK til et svakere defensivt lag, men har altså lite å gjøre med manglende forsvarsorganisering under Nils Arne Eggen. Bare med et innkjøpsbudsjett som heller ikke hos Norges rikeste klubb holder til å hente spillere fra de øverste hyllene i europeisk proffotball.

Sånt kan man like eller ikke like, men som argument for en svekket sportslig ledelse på Lerkendal holder det ikke. RBK-sjefene visste hvilke begrensninger som fulgte med Bjärsmyr, men hadde ikke midler til å gjøre så mye med det.

DA er det viktigere i bedømmingen av Eggens vikariat og se hva han tross alt har påvirket. Det begrenser seg ikke til å hente fram den gamle 4-3-3 formasjonen til gårsdagens kamp. Fotball er sjelden tallmagi, men mer enkeltspillernes form. Den Steffen Iversen som i rollen som hengende spiss ikke gjorde så mye forsvarsjobb i  København for noen uker siden, klarte denne gangen å løpe adskillig mer. Da teller det mindre at utgangspunktet hans på Lerkendal var flyttet noen meter til venstre. Steffen forblir uansett en spiss som er best sentralt i banen.

Men i noen tilfeller gir selve plasseringen bedre rom for enkeltspillernes kvaliteter. Mot Aris var det mest synlige revitaliseringen av Per Ciljan Skjelbred som indreløper. Den plassen har han taktisk fått av Eggen fordi den gamle treneren tidlig så at Skjelbreds kvaliteter henger sammen med et størst mulig arbeidsområde. Da kan det være lettere å få starte lenger inn i banen i stedet for å ha breddeansvar på kant.

Så var det da også Skjelbred som presset fram bevegelsene før 1 - 0 scoringen og som dro det greske forsvaret ut mot siden i sekundene før Rade Pricas flotte vinnermål. Per Ciljan er kvikk nok i beina og dekker store nok områder til å sette preg på slike internasjonale kamper. Han er typen som kan spille ut Nils Arne Eggens drøm om et RBK som selv bestemmer kampbildet mot bra europeiske lag.

AT DISSE TO har fått fungere sammen noen måneder er mye viktigere enn det at Eggens angrepsfilosofi i enkelte kamper tilsynelatende blir avslørt på noen defensive tellefeil.

De siste årene har ikke akkurat norsk klubbfotball spilt seg i forsvarsposisjon ute i Europa. Tør vi fortsatt ikke angripe når Eggen snart pensjonereres, har vi ikke lært mye av den eneste norske treneren som har hentet hjem bra med poeng fra disse europeiske kampene.

Den blindheten er i hvert fall ikke Eggens skyld