SLET BREDT i BANEN  Per-Mathias Høgmo etter kampen mot Russland. Høgmo mente bortelaget kom altfor lett til på kantee, og la flere farlige innlegg. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
SLET BREDT i BANEN Per-Mathias Høgmo etter kampen mot Russland. Høgmo mente bortelaget kom altfor lett til på kantee, og la flere farlige innlegg. Foto: John T. Pedersen / DagbladetVis mer

Takk Herren for at Høgmo ikke er like katolsk som Drillo

Det heter seg at defensive problemer er det letteste å rette opp. La oss håpe det gjelder for Norge også.

ULLEVAAL (Dagbladet): 57 minutter inn i en ny dose internasjonale problemer la Per-Mathias Høgmo om til tre mann sentralt på midtbanen. Kall det hva du vil — 4-5-1, 4-1-4-1 eller 4-3-3 — det viktigste er at det virket og gjorde Norge bedre og mer aggressive. Og da jeg spurte ham om forandringen sentralt i banen er en erkjennelse av at Norge trenger en ekstra midtbanespiller mot de beste, svarte han egentlig både ja og nei.

Når han får fordøyd det som skjedde mot Russland - og (inn)ser at det ikke er noe prestisjetap at 4-4-2 slik han ønsker det gjør oss i overkant sårbare mot lag som er bedre enn oss - vil et ganske rundjult norsk landslag være på bedringens vei.

SEKS NYE FRA kampen mot Frankrike — med Vegard Forren som eneste erstatter for en skade (Brede Hangeland) — forteller meg at kampen i Paris var akkurat den vi så tirsdag kveld, avslørende svak, og at Per-Mathias Høgmo av landslagstrenerårsaker derfor pakket inn sannheten før Russland. Fungerer det fra sånn passe minus til passe bytter du ikke ut halve laget. Men veldig lite fungerte på Stade de France og etter tre minutter mot Russland fungerte ingenting.

Og vips så lå vi under igjen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

PARADOKSET VED DEN svake norske defensiven, fordi vi forsvarer oss smalt og derfor bør være forberedt på at motstanderen bruker bredden (slik vi ønsker), er at vi ikke klarer å forsvare oss mot innlegg fra kantene. For det første er vi for slappe i presset slik at innleggene kan bli slått relativt uforstyrret inn i den norske boksen. For det andre er vi hjelpeløst passive i enden av det som kommer. Og derfor vant en russer over tre nordmenn da den første crossballen fra vår venstrekant kom etter snaue tre minutter.

Selv Gibralter ville skapt en gedigen målsjanse og hatt minst 80 prosent sjanse for scoring under slike arbeidsforhold.

ENDA VERRE ER måten vi forsvarer oss på defensive dødballer. Eller rettere: Enda verre er måten vi ikke forsvarer oss på defensive dødballer. Og legger du sammen alt som crosses på oss enten det kommer fra kantene i åpent spill eller på dødballer fra nær sagt alle posisjoner blir resultatet et lag som er veldig enkelt å skape målsjanser imot.

Og et ganske enkelt lag å slå.

SKAL NORGE BLI bedre, og det må vi, må vi bli veldig mye bedre i disse fasene av spillet, må Per-Mathias Høgmo slutte å påberope seg ansvaret for det han ikke har ansvaret for. Snarest. Når duellkraften er totalt fraværende i egen boks kan han ikke beskytte spillerne bak "det er mitt ansvar".

Når ingen gjør jobben sin på defensive dødballer er "mitt ansvar" den dårligste forklaringen han kan gi. For det er ikke "hans ansvar" at en russer vinner mot tre nordmenn — det har ikke noe med spillestil, risiko eller formasjon å gjøre — og det er ikke "hans ansvar" når ingen følger folk på defensive dødballer.

De jobbene er delt ut før avspark.

Og de som ikke tar ansvar og gjør dem bør få høre det så det ljomer.

DET NORGE ØNSKER offensivt, og jeg snakker da om Høgmos 4-4-2 med innoverkanter, er å holde ballen sentralt og få fram backene. Første gangen det skjedde mot Russland var etter 24 minutter. Og det var selvfølgelig Mats Møller Dæhli (selv om han var sjuk, hadde dårlig pust og måtte byttes ut i pausen) som fant høyreback André Danielsen med det nærmeste Norge var genialitet i første omgang.

De to andre gangene det var tilløp til angrepspill med mening var det også Norges yngstemann som hadde regien.

UTLIKNINGEN TIL 1-1 kom som et resultat av omleggingen til en tryggere midtbane, bedre aggressivitet, en god pasning (Morten Gamst Pedersen) og et godt løp og en god avslutning (Anders Konradsen). Det viser at vi kan skape målsjanser også. Og da Stefan Johansen spilte gjennom Joshua King fikk overgangspillet vår den dimensjonen det skal ha også.

Helt avgjørende mot bedre motstandere.

PER-MATHIAS HØGMO søker fortsatt svar og det beste han fikk mot Russland var at innhopper Stefan Johansen må og skal starte for Norge. Inntil videre løper han runder rundt Ruben Yttergård Jensen som har vært den fasteste sentralt. Og to eller tre mann på midten, Stefan Johansen må starte. Og så må døra åpnes på gløtt — eller på vidt gap slik jeg ser det — for at Mats Møller Dæhli kommer inn i banen og nærmere de områdene han kan gjøre mest skade på motstanderen.

Ja, jeg ser og forstår at guttens utvikling er viktig.

Men jeg ser også hva han er i stand til kreativt, som (nesten) den eneste vi har.

RESULTATET VAR EN opptur og helt nødvendig. Omstruktureringen av midtbanen ditto. Og bare så det er sagt — det er ikke noe prestisjenederlag for Høgmo å gjøre det, ei heller kan noen si han halter tilbake til fortida. For det dummeste han kan gjøre er å la det gå prestisje i en erklært og lovet spillestil, og på den måten bli like katolsk som Drillo.

Å gjøre det som kreves når det kreves er det motsatte.

Og det eneste riktige.  

 FORANDRING FRYDET IKKE:  Egil Drillo Olsen beholdt sin formasjon og spillestil gjennom hele karrieren. Foto: Agnete Brun / Dagbladet
FORANDRING FRYDET IKKE: Egil Drillo Olsen beholdt sin formasjon og spillestil gjennom hele karrieren. Foto: Agnete Brun / Dagbladet Vis mer