Takk, Thomas!

SOLDIER HOLLOW (Dagbladet): For nordmenn er en langrennsstafett i et OL eller VM en nasjonal begivenhet. De klassiske spurtduellene glemmer vi ikke. Som da Bjørn Dæhlie tapte OL-gullet på Lillehammer i en duell mot italienske Silvio Fauner. Et nederlag som Dæhlie og vi andre fortsatt gremmes over. Siden den gang har det å slå italienerne i stafett blitt spesielt viktig.

VI TRODDE på forhånd at denne stafetten skulle bli en paradeseier. Ingen andre har et så jevnt lag som oss. Vi var mer opptatt av at skiskytter Ole Einar Bjørndalen ble vraket fra laget og dermed ikke kunne oppnå sitt fjerde OL-gull enn at vi kunne bli slått av Italia. Men landslagsledelsen og Thomas Alsgaard advarte mot italienerne. Alsgaard fryktet Zorzi i spurten om de måtte gå likt ut på sluttetappen.

DA KRISTEN SKJELDAL ble tatt igjen av Pietro Piller Cottrer, var dramaet fullkomment. Det var nettopp på denne etappen noen av oss mente Bjørndalen burde fått gått og et stafettnederlag ville utløse sterk kritikk av langrennsledelsens laguttak. Nå lå hele ansvaret på Thomas. Nok en gang. Slik det gjorde i OL for fire år siden da han spurtbeseiret Silvio Fauner og hevnet nederlaget fra Lillehammer eller i VM i Ramsau da han tapte for østerrikske Christian Hoffmann.

DE FØLELSENE som utløses under en slik duell der italieneren nekter å dra, der Thomas prøver å rykke, der det er knuffing og kjefting, der begge stopper for at den andre må ta initiativet og der Thomas til slutt må kjøre foran; der Zorzi tar innersvingen og kommer seg foran i oppløpet - de er sterke, for å si det forsiktig. En blanding av aggresjon, håp, tro og tvil. Den måten Thomas klarte å avgjøre på, utløser ingenting annet enn intens glede.

DERFOR SKAL først og fremst Thomas Alsgaard takkes i dag. Fordi han i går gikk seg opp til en plass blant de tre største langrennsløperne når det gjelder OL-medaljer. Bare Bjørn Dæhlie og Sixten Järnberg har flere. Men enda mer fordi han er den han er, en toppidrettsutøver som tør å gå egne veier og som trives bedre på tur i Romeriksåsen enn på reise med verdenscupen. Selv om han har holdt seg på topp i over ti år, har det vært lange og tunge perioder innimellom. OL i Salt Lake er heldigvis blitt en gedigen opptur som kan forlenge karrieren hans. Forhåpentlig til Torino i 2006.

DE ANDRE på laget må ikke glemmes. Både Frode Estil og Anders Aukland fikk sitt første OL-gull, Kristen Skjeldal sitt andre stafettgull på ti år. Bare Aukland innfridde slik vi hadde forventet. Nå etterpå er det lett å si at langrennsledelsen burde valgt Bjørndalen framfor Skjeldal, slik noen av oss gjorde i går, men den debatten har ingenting for seg nå. Derimot blir Estils og Auklands erfaringer herfra viktigere enn Skjeldals når vi skal gå stafett i seinere mesterskap.

TO KONGER på stadionet i går: kong Harald og kong Carl Gustaf. Den første har åtte gull og fem sølv. Den andre har én sølv og to bronse. Den første fikk se sitt land vinne gull i går. Den andre en 13. plass! De to bør ha en hel del å snakke om.

STAFETT-GULLET ble et klimaks på åtte OL-dager med åtte gull. Blåjakkene med Valgerd og Gerhard på tribunen felte gledestårer i går. Jeg tippet på forhånd tolv gull og de fleste lo av meg. Nå har vi ei uke på oss til å ta fire til. Da kan vi fort bli beste OL-nasjon, i så fall en helt utrolig prestasjon.