DEN GLADE OG ÆRLIGE: Vibeke Skofterud i Dagblad-studioet rett før hun imponerte som kommentator fra vinter-OL i Pyeongchang. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
DEN GLADE OG ÆRLIGE: Vibeke Skofterud i Dagblad-studioet rett før hun imponerte som kommentator fra vinter-OL i Pyeongchang. Foto: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Vibeke Skofterud omkom i ulykke

Takk, Vibeke - fordi du våget å være så sårbar og nær

Norsk idrett har mistet en glad og ærlig jente som betydde mer for oss enn hun selv klarte å forstå.

LIVET kan være brutalt kort.

- Hva er det som betyr noe for dere som idrettsstjerner? spurte jeg Vibeke Skofterud og de andre skiheltene om for noen år siden. Det var under en samling etter Oslo-VM 2011 - mesterskapet som pakket Norge tettere rundt langrennssporten enn noen gang og gjorde at skijenter som Vibeke ble en slags del av storfamilien for de fleste av oss.

Og det var nærhet jeg pratet om:

- For er det ikke slik med idretten, også for dere aller beste, at medlemslista til slutt blir viktigere enn resultatlista? sa jeg:

- At det å leke sammen med de du er glad i, ganske fort betyr mer for deg enn akkurat det å vinne? At medaljene ikke får særlig verdi om du ikke har noen å dele alle opplevelsene med? Og at nettopp det fellesskapet og de opplevelsene blir stående igjen som det største?

Det var fest den kvelden. De norske skiheltene hadde vunnet nesten alt i folkehavet rundt Holmenkollen noen uker før. De fleste visste det meste om den sitrende, gode følelsen av det å vinne. Vibeke var selv blitt verdensmester i stafett. Men både hun og de andre skjønte visst hva jeg snakket om.

For i virkeligheten blir resultatlista aldri den viktigste.

DET er derfor jeg sitter og griner mens jeg skriver dette, og tenker på at jeg ikke fikk sagt ordentlig fra til Vibeke hvor flott hun var som kommentator for Eurosport under OL sist vinter.

Når jeg spoler fra sendinga vi hadde sammen i langrennstudioet til Dagblad-TV noen uker før, hører jeg en voksen idrettsjente reflektere over hva hun selv fikk med seg fra en lang skikarriere preget av store overskrifter om det såvisst ikke alle idrettsstjerner alltid snakker om.

- Du slo igjennom som en rockestjerne i norsk langrenn, introduserte programleder Øyvind Godø gjesten vår:

- Det var ingen definisjon jeg ville gitt meg selv på den tida, svarte Vibeke uvant lavmælt.

Men det var et godt svar.

OG kanskje svarte, snakket og skrev verdens- og olympiamester Vibeke Skofterud etter hvert enda bedre enn hun gikk på ski. For lenge før den siste generasjonen med langrennsjenter ble norsk allemannseie, hadde vi fått vite mye om hva Vibeke selv slet med utenfor de spennende TV-bildene fra sporet:

- Jeg slo igjennom i 2001, fikk overskrifter som «langrennsverden har fått en ny popstjerne», «uredde Vibeke», «nytt stjerneskudd», osv. Det stemte ganske bra, helt til jeg ikke klarte å innfri verken mine egne eller andres forventninger, skrev hun på bloggen sin for noen år siden, og fortalte på nytt historien om hvordan hun slanket seg i stykker:

- Paradoksalt nok var det når jeg hadde det som verst at jeg presterte best. Jeg liker å sette press på meg selv, og det er nok årsaken til akkurat det. Jeg spiste for lite over tid, og jeg spiste for mye, jeg kastet opp, og jeg trente på natten for å forbrenne.

- Alt endte med en personlighetsforstyrrelse fordi jeg ikke klarte å se hvem jeg helt var. Jeg så kanskje ikke helt min verdi som menneske , skrev hun om seg selv, og siterte rått fra dagboka si rett før et verdenscuprenn i Davos

Det er da du skjønner hvor upresist resultatlistene gjengir toppidrettsliv.

FOR fra et av de mange rennene der Vibeke Skofterud imponerte i sporet med en andreplass bak finske dopløperen Virpi Kuitunen, fortalte dagboka en helt annen virkelighet:

- Ja, i dag gikk det til helvete igjen. Så fantastisk nederlag, føler jeg revner innvendig. Kan ikke føle meg svakere enn det jeg gjør nå. Skulle ha trent, men velger heller å kjøre hue på hvor svakt menneske jeg er.

- Er i en kjip situasjon, men jeg har kommet hit selv, ingen tvil om det. Jeg har bare så jævlig vanskelig for å komme meg opp igjen. Vet det handler om vilje, jeg må bestemme meg. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har bestemt meg. Akkurat som om jeg glemmer. Det er jo det jeg gjør hver gang jeg har sprekt. Glemmer hvor vondt det er, og hvor mye jeg hater meg selv. Jeg gjør virkelig det, er ikke i stand til å elske meg selv, det kan ta en stund til.

VI ANDRE ble glad i Vibeke med en gang.

Det var fordi hun våget å vise hvordan hverdagene også kan være. Fordi en av de beste, gladeste og morsomste idrettsheltene våre plutselig var like nær og sårbar som livet ellers.

Før det stoppet brutalt.