Takker og bukker for alt

Motstanderne feiler og Norge vinner. En utvisning her og noen selvmål der. Det kan bli EM av sånt.

ULLEVAAL (Dagbladet.no): Dette er høsten for de vennlige motstanderne. Der ungarerne startet sist lørdag med to tilnærmete selvmål, fortsatte gjestene fra Moldova med å sende seg selv ut av banen på ren dumhet.

Det blir norske poeng av slikt, og for tida er det alt som teller.

Vi trenger hjelp for å skape stabilt gode norske resultater. Bedre er ikke dette laget.

I hvert fall ikke på hjemmebane der Norge selv må lage spillet som gir sjanser.

MOT Moldova var det ikke mange av dem. Seks muligheter inkludert de to scoringene er lite etter et jevnt trykk mot en svak motstander. Særlig fordi gjestene spilte en hel omgang med en mann mindre etter at Victor Berco helt uprovosert sparket Morten Gamst Pedersen i rumpa etter en tapt duell.

Akkurat der tapte Moldova også sjansen til et heldig poeng.

UTVISNINGEN, pluss gigantiske John Carew, ga til slutt norsk seier.

Etterpå gjelder det for landslagsledelsen å analysere hvorfor spillet på hjemmebane ikke holder til å få flere planlagte avslutninger fra gode scoringsposisjoner.

NORGE TRENGER HJELP: Esten O. Sæther mener landslaget er nødt til å ta alt de kan få, selv om John Carew (t.h) er blitt en gigant. Foto: Eirik Helland Urke/Dagbladet.no
NORGE TRENGER HJELP: Esten O. Sæther mener landslaget er nødt til å ta alt de kan få, selv om John Carew (t.h) er blitt en gigant. Foto: Eirik Helland Urke/Dagbladet.no Vis mer

Foreløpig virker det som vi kommer i trøbbel fordi laget har så få samtidige offensive bevegelser, og det er neppe meningen.

PÅ DEN siste treningen før kampen trente landslaget for eksempel oppspill:

Artikkelen fortsetter under annonsen

• • Angrepene skulle settes i gang flatt fra sideback opp til bred kant på midtbanen. Hvis kanten var markert, skulle han vende inn i banen for så å bruke spiss eller motsatt rom.

Opplegget fløt fint da. Akkurat det skjer ofte på formasjonstreninger med ikke så veldig ivrig motstand, men ikke like ofte i kamp.

I hvertfall ikke når de innøvde oppspillene sjelden blir prøvd.

Denne gangen gikk det en omgang uten at laget forsøkte sitt eget oppspillsmønster. Da går tida av og til alt for fort.

FØRSTEOMGANGEN var slik. 45 minutter som bare ble borte i høye, lange framspill rett bakfra. Et innlegg på oversida av tverrliggeren, en heading noen centimeter på feil sida av stolperota etter corner - og så var tida brukt.

Etter pause ble muligheten enda større. Mot bare 9 utespillere fikk Norge mange meter gressmatte ekstra, men brukte plassen dårlig.

Takker og bukker for alt

Nå kom de lange oppspillene fra kantene, men fortsatt alt for langt nedenfra til at gjestenes forsvarsrekke ble maksimalt utfordret. Med spillet fortsatt foran seg, klarte motstanderne å plukke opp ballen nesten hver gang John Carew vant en hodeduell.

Og det var ofte.

MIDTVEIS i omgangen kom Norge for første gang i overtall ved dødlinja, slik at innleggene kunne bli slått fra en farligere vinkel.

Det var lovlig seint.

For det var nettopp fra denne posisjonen at John Carew skapte den avgjørende scoringen da han slet til seg ballen fra Serghin Lascencov helt ute ved cornerflagget, dro en finte langs krittet, skar inn i banen igjen og slo det flate innlegget til Fredrik Strømstad på den nærmeste spissen av femmetersboksen.

Stort bedre er det ikke mulig å illustrere betydningen av riktige innleggsvinkler.

MEN DET er ikke sikkert at illustrasjonen hjelper landslagsledelsen så mye nærmere flere sjanser innen neste hjemmekamp.

Denne landslagsutgaven er på langt nær utrustet for å skape et stabilt, sjanseskapende angrepsspill mot en defensiv motstander.

Norge et kantproblem. Det er gammelt nytt, og ikke nødvendigvis til å løse med nye spillere. Morten Gamst Pedersen er ikke spesielt god en mot en og har heller ikke særlig lyst til å brette ut spillet på sin side, men han er viktig nok for laget med dødballfoten sin.

På den andre kanten er Fredrik Strømstad slett ingen klassisk ving, men har innsats og spilleglede bra nok til å være med videre..

PÅ DET viset fortsetter landslaget EM-kvaliken med maksimal poengscore og kjente feil.

For eksempel var forsvarsrekka like stiv med ballen som vanlig og hadde sin store andel i at inntrente oppspill bare ble teori. Men de samme spillerne duger sånn passe defensivt og har bare en baklengs på to kamper.

Nå er det slike tall som teller.

Norge har ikke et landslag bra nok til å underholde oss med spill i hver eneste kamp, men seirene er uansett til å bli glad av.

Da er det bare å takke og bukke.

KANTPROBLEM: Strømstads vilje og Gamstens fot skjuler ikke Norges problemer på kantene, skriver Dagbladet.nos kommentator.