TRENER I KRIGDa Egil Drillo Olsen trente Irak var forholdene så ustabile at han ikke engang dro til landet. Her er han i arbeid under en treningskamp i Syria. FOTO: Hans Arne Vedlog.
TRENER I KRIGDa Egil Drillo Olsen trente Irak var forholdene så ustabile at han ikke engang dro til landet. Her er han i arbeid under en treningskamp i Syria. FOTO: Hans Arne Vedlog.Vis mer

Takknemlig for alt Drillo gjorde

Men kanskje er det noe enda viktigere enn selv Drillo-stilen som skjer ved hjelp av fotballen i Irak?

||| ERBIL (Dagbladet): De stolte nordmenn som fulgte de alt for få månedene med Egil Drillo Olsen som irakisk landslagssjef på nært hold , hadde sett det før:

•• Her tramper øvrigheten inn på fotballgrunn, og du trenger ikke å være i tvil om at det er akkurat slik det skal være.

Idet Drillo skulle starte garderobepraten i pausen i VM-kvaliken mot Pakistan, veltet delegasjonen med presidenten i den irakiske nasjonalforsamlingen inn i rommet og overtok både spillerne og konsentrasjonen. Han ville håndhilse på fotballheltene og slikt er da praktisk å få gjort når alle er samlet før andreomgangen i garderoben? I en sport som er dårlig vant til å bli statlig styrt, er det ingen tvil om rangordningen selv i sekundene før dommeren blåser kampen videre.

Nå braser nok en sjef gjennom døra på fotballmøtet med kamerafolk og reportere på slep. Visepresident Najeh Hammoud fra det irakiske fotballforbundet har ankommet kurshotellet, undervisning får være undervisning, men denne gangen er det ingen øvrighetsperson som vil overskygge den norske fotballhjelpen:

Takknemlig for alt Drillo gjorde

- Vi er takknemmelig for alt det Mister Olsen gjorde, sier Hammoud.

DA Drillo ble sparket som landslagsjef våren 2008, ble det meste sagt. Han turde visst ikke å sjekke landslagskandidater her i Nord-Irak, han valgte spillere uten å høre på velmente råd fra den mektige fotballpresidenten Hussein Saeed og resultatet fra avslutningskampen (1 - 1 hjemme mot Kina) var rett og slett for dårlig for den regjerende Asia-mesteren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et par turbulente irakiske fotballår seinere er Najeh Hammoud opptatt av ganske andre ting:

- Mister Olsen var egentlig på et høyere nivå enn de spillerne vi ga ham, fastslår visepresidenten:

I GIV AKT:  Full konsentrasjon på trenerkurset for øvrigheten. Her gir visepresident i det irakiske fotballforbundet Najeh Hammoud beskjeder. FOTO: Bendik Sørvig.
I GIV AKT: Full konsentrasjon på trenerkurset for øvrigheten. Her gir visepresident i det irakiske fotballforbundet Najeh Hammoud beskjeder. FOTO: Bendik Sørvig. Vis mer

- Han er en stor trener som visste hva han ville med laget. I tillegg startet han en nødvendig opprydning av de dårlige holdningene i  og rundt landslagsmiljøet.

- Da Olsen jobbet for oss, var landet i en kaotisk periode. De fleste landslagsspillerne måtte flytte til utlandet. Siden er det blitt mulig å jobbe med fotball inne i Irak. Da Bora Milutiniovic kom som neste utenlandske landslagssjef, kunne han til og med trene inn laget i Bagdad. Det var alt for farlig for Mister Olsen, sier Hammoud.

prøver det irakiske fotballforbundet å få en langsommere og mer bevisst sportslig framgang. Sånt er ikke spesielt enkelt her heller. Seinest sist sesong ble landet suspendert av Det internasjonale Fotballforbundet (FIFA) fordi regjeringen var misfornøyd med fotballresultatene og avsatte hele ledelsen i det irakiske forbundet.

Først i mars da FIFA effektivt hadde sperret all irakisk fotball fra enhver kontakt fra omverdenen, bøyde regjeringen av og lot Hussein Saeed, Najeh Hammoud og resten av fotballstyret bestemme over sporten sin videre. Den globale fotballmakten hadde igjen vist muskler. Det er ikke bare for de lokale myndighetene å overta makten i garderoben:

VELKOMMEN TILBAKEDrillo ble sparket fra trenerjobben i 2008, men er allerede nå velkommen tilbake til å jobbe for det irakiske forbundet. FOTO: Hans Arne Vedlog.
VELKOMMEN TILBAKEDrillo ble sparket fra trenerjobben i 2008, men er allerede nå velkommen tilbake til å jobbe for det irakiske forbundet. FOTO: Hans Arne Vedlog. Vis mer

- Nå vil vi gjerne ha Mister Olsen tilbake igjen. Da kan vi bruke han på samlinger som dette, sier Hammoud og tilføyer:

- Du vet; krigen gjorde det vanskelig, men den stoppet egentlig aldri fotballen. Den ble hele tida spilt videre uansett om du var sunni, shia, kurder eller kristen.

LIKE ETTER i bussen med trenerne på vei ut til den nye kunstgressbingen utenfor Erbil, går det an å tro på ham. Det er lett å bli kynisk i et liksom-land som har vært på en mislykket leting etter identitet helt siden britene syntes kolonistyret av det gamle Mesopotamia ble for strevsomt å opprettholde og i 1958 lot et militærkupp erstatte marionettkongen sin. Men det er enda vanskeligere å skjelne hvem som er på parti med hvem i klyngen av dansende, hojende og glade fotballtrenere på busstur til kursets første praksisøkt.

Inne i det tette konferanserommet på Dim Dim Hotel hadde velmenende norsk barnepedagogikk blitt møysommelig oversatt til to språk. Etter at Kurdistan ble et autonomt område av Irak, har arabisk av ideologiske grunner forsvunnet fra skolen. Språket er kurdisk, og det gjør at arabisktalende landsmenn på besøk sørfra må oversettes. I hvert fall i teorien.

BEDRE ENN SPILLERNE: Nå hevder de irakiske fotballsjefene at det egentlig var spillerne deres som ikke holdt mål da Mr. Olsen trente landslaget. FOTO: Hans Arne Vedlog.
BEDRE ENN SPILLERNE: Nå hevder de irakiske fotballsjefene at det egentlig var spillerne deres som ikke holdt mål da Mr. Olsen trente landslaget. FOTO: Hans Arne Vedlog. Vis mer

Nå er det praksis, og det vi observatører ikke måtte få med oss av beskjeder på treningsfeltet blir tolket av kurderne på svensk. Med nesten 30 millioner kurdere uten noen kurdisk nasjonalstat, er dette folk som ellers er vant til å lære stadig nye språk.

MEN forsvinner den nye språkbarrieren og noen biter av de andre stengslene gjennom Irak bare de irakiske ungene flest får leke litt mer fotball? Det er slike grunnleggende spørsmål om kulturendring som idrettslederne gyver løs på når de organiserer barnefotball i et nytt land under forsoningens flagg.

Ute på feltet er det ingen tvil. Der går grensene for hvem du gidder spille ballen til bare mellom det som gjør at du kan vinne og det som øker risikoen for at du taper. Sånn er valget lett i fotball når de fine teoriene om at alle skal være med er blitt igjen på kurspapirene på hotellet. Når du altså ikke lenger er trener med ansvar for god sportsmoral, men bare spiller med glede av det eneste som egentlig teller på kunstgresset. Det å vinne.

Araber? Kurder? Shia eller sunni? Glem det! 3 - 0 til oss og enda lystigere dans i bussen på vei hjem. Fotball er herlig, dere.

PÅ LIK FOT: På banen blir fort alle forskjeller visket ut. FOTO: Bendik Sørvig.
PÅ LIK FOT: På banen blir fort alle forskjeller visket ut. FOTO: Bendik Sørvig. Vis mer

DET er glimt av denne herligheten det også er mulig å se når fokuset flyttes fra den uforpliktende leken mellom trenerne til hverdagen deres på banene rundt omkring i Irak.

Som når bare 25 år gamle Hirjan Hassan som satt stille og beklemt som eneste jente på det første instruktørkurset i fjor, denne gangen i et lykkelig øyeblikk rapper ballen fra en av de store gutta. Det er slike forandringer som gjør at hun drar tilbake til idrettshallen hjemme i Salahuddin litt sikrere på at hun har noe å gi videre til de tjue småjentene som kommer til henne hver mandag for å lære litt mer om en sport de ikke har fått drive med før.

Eller som nede i sør i Kofa der jentefotballen er i ferd med å ta av midt i et fattig, shiadominert strøk bare fordi nordmennene som sørget for bane, baller, vester og markørerer aldri gikk fra kravet om at dette banearbeidet skulle omfatte alle:

- For første gang følger mødrene selv jentene hjemmefra og ut på banen. Det er virkelig en sosial forandring, forteller Haydar Yahia Naji.

FØRSTE JENTETRENER:  25 år gamle Hirjan var den første jenta som ble med på trenerkurset. Tryggheten har økt betraktelig på et par samlinger. FOTO: Bendik Sørvig.
FØRSTE JENTETRENER: 25 år gamle Hirjan var den første jenta som ble med på trenerkurset. Tryggheten har økt betraktelig på et par samlinger. FOTO: Bendik Sørvig. Vis mer

Den entusiastiske treneren bor i et strøk der de færreste utlendinger har lyst til å bli med han ned til banen for å kontrollere framskrittet. I et land i tilnærmet borgerkrig er det lettere å se fotballens resultater i en VM-kvalik med Drillo-stil enn i noen ballbinger, et par hundre nett med baller pluss de norske gavene med oransje vester, markører og trenertrøyer.

Men likevel går det an å håpe på en ganske annen Drillo-effekt for det norske fotballeventyret i Irak.

Esten O. Sæther er landslagssjef i futsal (innendørsfotball) og kommentator i Dagbladet.

LES OGSÅ:

Ikke dytt jentefotballen på oss

Sett fra sadistens stol