TOK IKKE SJANSEN: Espen Andersen og kombinertgutta våget ikke å følge Tysklands tempo i lagkonkurransen. Var det egentlig smart? FOTO: Bjørn Langsem/Dagbladet.
TOK IKKE SJANSEN: Espen Andersen og kombinertgutta våget ikke å følge Tysklands tempo i lagkonkurransen. Var det egentlig smart? FOTO: Bjørn Langsem/Dagbladet.Vis mer

Kombinert vinter-OL 2018

Taktisk miss? Lot gullet bare forsvinne

Hvorfor så passive?

NORSKE kombinertløpere har hatt sine interne oppgjør de siste sesongene. Det har dreid seg om hva som kreves av den enkelte av treningsdisiplin og oppofrelse for å løfte hele laget, og uenighetene har fått et godt resultat. Norge kom til OL som sportens beste nasjon.

Når vi nå drar fra de samme lekene som den nest beste, er det kanskje grunn til å ta en ny prat.

For hvorfor lot kombinertgutta tyskerne bare gå?

DET så ikke slik ut da Jan Schmid utlignet det meste av Tysklands forsprang fra hoppingen med en råsterk førsteetappe. Da var avstanden opp bare på 11 sekunder, og Espen Andersen la ut sammen med østerrikske Lukas Klapfer.

Klapfer er vanligvis blant de sterkeste i sporet, men i dag tenkte han annerledes. Østerrikeren ville ikke dra den svakere langrennsløperen Espen Andersen opp til den ledende tyskeren. Der og da ga Østerrike opp gullkampen. De konsentrerte seg om å finte ut Norge, og misset.

Men var det også en taktisk miss av oss?

I UTGANGSPUNKTET skal det være en svært høy terskel for kritikk av kombinertløpere. De hører til kremen av idrettsfolk. Øvelsen krever så fysisk ulike ferdigheter at den i seg selv er en eksklusiv greie.

Men var det likevel mulig å greie mer i dag?

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET var nettopp det spørsmålet kombinertgutta ikke en gang stilte seg selv. Espen Andersen ble automatisk med på Klapfers spill. Tempoet sank umiddelbart hos forfølgerne, og Tysklands Fabian Riessle økte avstanden bakover dramatisk:

  • På bare et par kilometer ble OL-stafetten avgjort.

Og det skjedde tilsynelatende i full forståelse med trenerne langs løypa.

OM det var et klokt valg, er vanskelig å si. Det var i hvert fall uventet. Rett etter hopprennet var Espen Andersen og de andre ikke i tvil om hva som ventet i langrennet. Der skulle alt av krefter bli presset ut.

Det skjedde ikke. Totalt sett gikk Andersen en bra etappe. Han fulgte den vanligvis langt raskere Klopfer da østerrikeren spilte ut taktikken sin med et voldsomt rykk opp den siste bakken. Der var isolert strålende jobbet av Espen Andersen, men det var ikke det spesielle motet som har preget hele den norske OL-troppen gjennom disse lekene.

Det som har gjort at de fleste av norske forsøk har endt med stang inn.

OL-SØLV i den kombinerte lagkonkurranse er såvisst ikke noe stang ut, men sølvet kommer i en sport der vi er blitt vant til å ha høye ambisjoner. Det gjør at det selv i gleden over Norges første kombinertmedaljer i disse lekene, går an å utfordre seg selv. Hva hadde skjedd om vi tok sjansen? Og om medaljen hadde blitt den samme; hvor mye løft kunne et slikt forsøk gitt på den videre utviklingen til de tre yngre løperne som forvaltet det gode utgangspunket som Jan Schmid ga laget?

Svarene får de finne ut selv. Det hjelper lite å skylde på Østerrike. Konkurrentene får surre så mye de vil. I en slik konkurranse kan utøverne bare stole på egne valg.

Vi på sidelinja er forlengst blitt bortskjemt av gode norske OL-resultat, og har ingen forutsetning for å være skråsikre på hvilken taktikk som var den smarteste.

Men denne gangen sitter jeg uansett igjen med følelsen av at kombinertgutta i hvert fall kunne ha spurt seg selv om hva som hadde vært mulig.