MER SLIKI ERik Huseklepp har Brann en flott angrepsspiller. Desto mer grunn til å bruke hans ferdigheter med fornuft. Foto: Marit Hommedal/Scanpix.
MER SLIKI ERik Huseklepp har Brann en flott angrepsspiller. Desto mer grunn til å bruke hans ferdigheter med fornuft. Foto: Marit Hommedal/Scanpix.Vis mer

Taktisk trøbbel i Bergen

En så stor klubb må finne seg mer å spille på enn Erik Huseklepp.

||| LA GÅ at Petter Vaagan Moens frispark forleden alene var verd et jublende 17.mai-tog, men det betyr ikke at følelsene alene bør regjere Bergens-fotballen framover.

Det gjør de dessverre. Eller for å si det med Branns egen TV-kanal idet klubben såvidt fikk med seg det ene poenget mot Lillestrøm dagen før Dagen og forøvrig enda en gang viste at denne utgaven av byens stolthet ikke har et eget angrepsspill bra nok til å føre kamper på hjemmebane :

- Det var jo ett lag på banen i 95 minutter.

DET var det dessverre ikke.

Vel vant Brann sjansestatistikken klart nok i siste seriekamp, men enda mer synbart var lagets manglende evne til å holde et jevnt offensivt trykk basert på det å selv ha ballen.

Lenge var det bare ett lag på Brann Stadion som klarte å variere tempoet, skaffe seg oversikt og ha ballen tilstrekkelig til å løfte fram sine beste egenskaper.

Men nei; det var ikke det bejublete Brann. Det var LSK.

MYE ballhold har tradisjonelt ikke vært noen dyd i den klassisk engelskinspirerte direkte bergenske fotballen. Men byen er uansett vant til å styre kamper på eget gress. Nå har Steinar Nilsen valgt en stil der han frivillig gir fra seg denne styringen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bruken av Erik Huseklepp som tilnærmet enslig spiss med et angrepsspill der den tidlige uvinklete bakromspasningen tilsynelatende er førstevalget, gjør at dette Brann-laget helst kvitter seg med ballen fortest mulig. Dette skjedde allerede fra serieåpningen hjemme mot nykommer Haugesund, og har stort sett fortsatt fram til denne LSK-kampen.

Tenkningen har gitt en god del sjanser, men ganske få mål. Dette misforholdet er kanskje ikke så tilfeldig. Tross alt har Erik Huseklepp,  som gjerne selv kommer til mulighetene, et rufsete rulleblad som avslutter. I løpet av fjorårssesongen var framgangen hans riktignok stor, men det betyr ikke at stabiliteten følger automatisk.

MEN det som derimot følger med en så ensidig bakromstenkning, er en stadig svekket evne til å ha ballen såpass lenge i laget at Brann får angripe også via andrebevegelser. Riktignok kommer islendingen Birklir Sævarsson ofte fra høyrebacken, men dette løpet er mer et ledd i overgangsspill enn en variant i etablert angrep.

Som følge av det stadige hastverket blir Brann gang på gang utfordret i kontringer imot. Laget har ikke den naturlig balansen som eget ballhold gir, og straffes alt for ofte på dårlig løpskapasitet sentralt på midtbanen rundt den lett aldrende strategen Eirik Bakke. Det gir igjen for vanskelige oppgaver for det nye svært urutinerte stopperparet.

Slik blir resultatet av lite ballkontroll kanskje også 21 baklengsmål og en plass rett over bunnstriden.

DA er det muligens på tide å konsentrere seg mer om egen angrepsstrategi enn elendige baneforhold, sløste sjanser og motstandernes eventuelle flaks.

Foreløpig har vi utad hørt mer om frustrasjonene rundt forsterkningene klubben ikke får kjøpt. Det virker litt for lettvint for en storklubb som etter seriegullet i 2007 nettopp har styrt og investert for å holde seg opp på det nivået der Bergen som fotballby skal tilhøre bare i kraft av tradisjonen.

Nå er det selve om Brann som en storhet som blir utfordret gjennom en defensiv tenkning som over tid krymper selvtilliten. Så stor er egentlig utfordringen for trener Steinar Nilsen, som midt i denne testen til overmål har mistet den sportslige kontrollmyndigheten ettersom klubben har kuttet ut stillingen som sportsdirektør. Bare det at Brann i trøbbel overlater klubbens langsiktige ansvar til en innleid trener som pr. definisjon blir presset til å tenke kortsiktig, understreker ubalansen i klubben.

Dessverre er den samme treneren ennå i falsk 17. mai-stemning:

- Det lover bra hvis vi kan fortsette å spille fotball på denne måten både hjemme og borte, lød hans analyse av den LSK-kampen som mest viste lagets begrensninger.

Og om bergenserne med rette jublet over frisparket til Petter Vaagan Moen, blir begeistringen rundt laget neppe mindre når Brann i kveld feier over 3.divisjonsnaboen Fyllingen i 2.runde i cupen. I den byen blir alt stort sjarmerende smått og det lille dessto større.

Det kan være både trivelig og behagelig å la seg lure i fotball. Men for laget som er naturlig utpekt til å være blant de beste i Norge, lønner det seg i lengden mer å være ærlig.

Esten O. Sæther er landslagstrener i futsal (innendørsfotball) og kommentator i Dagbladet