HJELPER ET MANAGERBYTTE:  Guus Hiddink (t.v) tok over som Chelsea-manager etter Jose Mourinho tidligere denne sesongen. Resultatene har blitt bedre, men er det på grunn av Hiddink? Foto: NTB Scanpix.
HJELPER ET MANAGERBYTTE: Guus Hiddink (t.v) tok over som Chelsea-manager etter Jose Mourinho tidligere denne sesongen. Resultatene har blitt bedre, men er det på grunn av Hiddink? Foto: NTB Scanpix.Vis mer

Tallenes tale: Hjelper det egentlig å sparke manageren?

Analyse.

(FourFourTwo): Det er ofte sett på som eneste løsning for et lag i krise. Manageren må gå. Det er behov for nytt blod på ledersida. Men lønner det seg egentlig?

Chelsea røk ut av  Champions League tidligere denne måneden, men Guus Hiddink har fått skryt for hvordan Chelsea-skuta har kommet seg på rett kjøl etter sparkingen av José Mourinho.

Nederlenderen var ubeseiret etter tolv ligakamper og Daily Mail hyllet ham for måten han har ført laget fra 15. plass til tiendeplass.

Det er bare det siste eksemplet på en gammel fotballmyte: Den nye manageren er Messias.

Managersparking har blitt et ritual. Når laget gjør det dårlig, må manageren gå.

Når det skjer, vil laget gjør det bedre over en kort periode.

Sue Bridgewater, professor ved Warwick Business School analyserte managersparking i Premier League fra 1992 til 2008, og fant ut at lagene oppnådd gode resultater i en kort periode etter skifte.

Manchester City sparket Mark Hughes ved juletider i 2009. Roberto Mancini tok over og laget vant de fire første kampene under hans ledelse.

- Mancini er magi, skrev The Sun.

Rundt om begynte folk å snakke om City kunne gå hele veien til topps det året.

Ingen tryllekunstner Fakta er at han en ny manager ikke kan trylle. De gode resultatene den første tiden er lett å forklare.

En gjennomsnittsklubb tar 1,3 poeng i snitt per kamp. Bridgewater fant ut at når snittet falt ned til 1,0, måtte manageren gå.

Og det vanlige er at det går tilbake til normalen etter en nedgang. Uansett om manageren skiftes ut eller ei.

Enkelt fortalt, er det naturlig at et lag forbedrer seg etter en dårlig periode. Den dårlig trenden kan skyldes skader, et tøft kampprogram eller som i Citys tilfelle at det tar tid å spille inn et nytt lag.

Uansett hva grunnen er, kan det bare gå oppover fra bunnivå.

Vi ser det nå i Chelsea. Mourinho ble sparket da laget nådde bunnen. Et lag med så god spillertropp, kan nesten ikke falle lenger ned enn de gjorde. Med andre ord var det bare en vei det kunne gå.

Flaksen begynte å snu. Diego Costa fant formen igjen. Det ville trolig skjedd uansett — uavhengig av om Mourinho var der eller ei.

Tilbake til normalen Den nye manageren er ikke grunnen for oppsvinget. Han er den som får æren. Noen spillere legger kanskje inn litt ekstra arbeid for å imponere sin nye sjef. Men med den logikken bør man sparke managere oftere.

Med tiden når resultater alltid normalen. Bridgewater fant ut at tre måneder etter ansettelsen, når klubben igjen normalen.

Chelsea kunne med andre ord beholdt Mourinho i sjefsstolen og resultatene ville nådd det vanlige Chelsea-nivået. Men i en industri som fotball, å gjøre ingenting er ofte det vanskeligste.

Hiddink har fått skryt for å vise roen Mourinho manglet. Men er det den som har gitt Chelsea en oppsving? Kanskje. På den andre siden. Da resultatene gikk imot han for Tyrkia og Nederland ble han kritisert for å være lat og uoppmerksom på detaljer.

Dyre lønninger gir seire Både når et lag vinner og taper er managerens rolle overvurdert (Hiddink selv gjør ikke den feilen, han tar seg ikke seg selv så høytidelig).

Managere har rett og slett ikke så mye med saken å gjøre. Spillerne har.

Den beste indikatoren på hvor et lag vil havne på tabellen er lønnsbudsjettet. Det laget med høyest budsjett havner oftest øverst. Og det laget med minst, nederst.

I 2010, under Mancinis ledelse var ikke City i nærheten av å vinne ligaen. De endte på femteplass.

Men klubber fortsetter å sparke managere. Og det er en dyr hobby. I 2010/11-sesongen alene, brukte engelske klubber over en millard kroner på managere som mistet jobben.

Disse pengene kunne blitt brukt mer fornuftig. På spillere, utgifter eller på å forbedre klubbens anlegg.

Fotballens menneskelige ofre er et bevis på at sporten ikke er særlig smart.