- Tankene mine er min verste fiende

INN ON THE CREEK (Dagbladet:) Frode Andresen dro til OL for å vinne medaljer. Minst en av dem Bjørndalen bærer rundt halsen, hadde han i lomma. Men så ble angsten for å bomme større enn lysten til å treffe.

Tjueåtteåringen fra Klekken gråt den dagen i forrige uke. Klart han gjorde det. Etter å ha ledet med to minutter inn til siste stående skyting, det vil si gjort unna 95 prosent av den første OL-øvelsen til olympisk skiskytterlaud, bommet han på tre av de fem siste skuddene. Det vil si at han var fem små puff fra den optimale gleden. Og:

Da han skulle ta revansje for den bitre 7. plassen på 20-kilometeren, skjedde det igjen.

RESTEN ER EN HISTORIE Olympiatoppen helst ser at vi ikke ripper opp i. OL-troppens ledere liker ikke at vi journalister bruker tida vår på det som ikke er smil, gull og hygge.

Akkurat som om Frode Andresen har problemer med det.

- Jeg snakker lite og tenker veldig mye, sier Frode Andresen.

DET ER INGEN FEST å fotografere Frode Andresen under en samtale. Han er ikke akkurat noen vulkan i ansiktsuttrykk. Men det han sier er interessant, og han pakker det ikke inn. Og sjøl etter den julingen han har påført seg sjøl i disse lekene mener han fortsatt at nederlagene gjør ham sterkere.

- Folk har kommet bort til meg og sagt at de synes synd på meg, sier Frode Andresen.

- Tar du slike ting inn over deg, er du sjanseløs. For det er ikke noe som heter at det er synd på en idrettsutøver - de resultatene du får, kan du takke deg sjøl før. Derfor tar jeg det som har skjedd som en livserfaring.

En mening med livet - en mening med alt. Slik velger Frode Andresen å forholde seg til sine nederlag. Hvilket betyr at alt han gjør er med på å gjøre ham sterkere.

Uansett hvor vondt det gjør.

- Jeg har barnetroen min, sier han - jeg er ikke kristen ut over det. Men jeg stemmer Kjell Magne Bondevik). Og det er fordi mora til Gunn Margit Andreassen/skiskytterkjæresten) er KrF-politiker. Jeg tør ikke annet.

ET LITE SNEV AV HUMOR i et ansikt som stort sett bare har to uttrykk - alvorlig og enda mer alvorlig? Jepp, Frode Andresen kan også glimte til. Men det er jakten på det perfekte løpet som preger ham. Stort sett hele tida.

Og han var på vei mot det - eller i hvert fall til et sted rett i nabolaget - da han i forrige uke sklei inn på standplass for 20-kilometerens siste gang for å legge en OL-tittel til den VM-triumfen han vant etter mye diskusjon i Holmenkollen for to år siden. Den eneste feilen han kanskje gjorde var at han trodde at han var maksimalt forberedt. Men Frode Andresen hadde ingen anelse om hva det vil si å ha 15000 tilskuere i ryggen når du skal skyte hjem et olympisk gull.

SJØL MED GOD HJELP fra den meget anerkjente idrettspsykologen Britt Tajet-Foxell følte han at han ikke engang var i nærheten.

- Jeg gikk sist, jeg ledet med to minutter, og jeg visste at 15000 mennesker sto og så på meg. Da jeg bommet på det første skuddet, hørte jeg bare et brøl. Og det du føler da er at de 15000 menneskene er mot deg.

- Og da har du ingen sjanse.

- Du tenker at det brølet du hører gir uttrykk for at de det kommer fra vil at du skal bomme mer. Da har angsten sneket seg inn. Og når angsten for å bomme blir større enn lysten til å treffe, er du ferdig. Det er tankene mine som er min verste fiende.

- Men er det ikke det psykologen skal hjelpe deg å luke vekk?

- Jo, vi driver med å jobbe inn arbeidsmetoder. Når jeg står på start, har jeg sett for meg konkurransen x antall ganger i hodet mitt. Og jeg har lært mye av det - veldig mye.

Men:

- DU HAR INGEN mulighet til å forestille deg hvordan det er å lede med to minutter på siste stående i en OL-konkurranse. For slike ting kan ikke læres på forhånd - de må oppleves. Du kan godt si at jeg har fått en erfaring én av en million opplever, og at det er fire år til neste gang eventuelt én av en million opplever det samme. Jeg var halvveis til himmelen og fikk slegga i trynet.

- Er du sint på deg sjøl?

- Det er i hvert fall ingen andre å rette det mot. Er det en som er sjølkritisk, så er det meg. Og derfor har jeg aldri skyldt på andre.

Men det er ikke alt Frode Andresen skjønner. Av seg sjøl. Han vet nemlig at han ville blitt en bedre skiskytter om han hadde tatt seg en fridag i ny og ne. Men han klarer det bare ikke - treninga er som heroin.

- TRENING FOR MEG er avhengighet. Det er endorfiner i bevegelse - jeg må ha det, må ha det.

- Kan du være enig i at det høres rart ut?

- Jeg vet at hvis jeg hadde tatt en fridag i uka ville jeg blitt en mye bedre skiskytter. Men det at jeg ikke klarer det er ikke rart - det er helt naturlig. Jeg klarer ikke å ligge på sofaen, jeg må være i bevegelse. I evig bevegelse.

Det Frode Andresen beveger seg mot er altså det perfekte løp. Et langsiktig prosjekt som helt sikkert vil vare fram til Torino 2006.

- Per i dag er jeg ikke hard nok, sier han.

I dag går Norge stafett. Og nettopp derfor bør han vel føle et ekstra press. Det må jo være enda verre å skuffe andre enn seg sjøl?

- Dette handler om et lag. Derfor ser vi for oss stafetten som en 30 km lang etappe med åtte skytinger.

- Og med seier i enden?

- For Skiskytter-Norge er det et klart mål. Men som sagt handler det som millimeter. Og derfor må vi være fornøyde med en medalje.

- Og tankene nå?

- Veldig gode, sier Frode Andresen.

NOEN MILLIMETER VAR NOK: - Folk har kommet bort til meg og sagt at de synes synd på meg, sier Frode Andresen.