Tap med silkestrømper

«Da RBK skulle vinne med stillongs, tapte de med silkestrømper.»

Lerkendal (Dagbladet): Det går ikke an å si stort annet enn sorry etter at Norges beste lag forsvant fra UEFA-cupen. For særlig bedre kan ikke noen norsk klubb spille.

ETTER TO

kamper står RBK igjen som et langt mer spennende lag enn Benfica, og det i deler av spillet som ikke forbindes med norske kvaliteter. Ingen av portugiserne eller brasilianerne til Benfica nådde for eksempel opp til Ørjan Bergs følsomhet med ballen mens det var som trangest. Enda en gang har han spilt internasjonale toppkamper med silkestrømper.

For det er ikke kulde og humpete baner som er veien framover for norsk klubbfotball. Bare den systematiske utviklingen av egne ferdigheter som miljøet på Lerkendal har stått for i over et tiår. At klubbgutten Ola By Rise debuterte som hovedtrener på hjemmebane med en RBK-utgave av en slik kvalitet, viser kraften i denne tradisjonen.

Den er mer enn sterk nok til å tåle dette tapet.

MED SEIERSREKKA

i Tippeligaen likner Rosenborg Ballklubb

like mye en underholdningsmaskin som et fotballag. Selvsagt en maskin av den trivelige sorten; slik som du ser i tegneserier med følelser og påfunn, men likevel med en oppgave som automatisk skal fullføres:

RBK skal spille fotball som er artig å se på.

Det er sikkert nødvendig så lenge oppgaven er å reprodusere norske seriegull, men når motstanderne kommer fra den europeiske overklassen er det ingen som venter at det skal spilles så fintrøndersk på Lerkendal.

DET SISTE

er for øvrig et misvisende begrep. Det var Nils

Arne Eggen som skapte underholdningen med Rosenborgs nøye planlagte angrepsfilosofi. Han kan beskyldes for mye moro, men ikke for fintrønderi. På samme vis var det trenerkollegaen Bjørn Hansen som for mange år siden snekret en forsvarsplattform til utenlandsbruk for RBK. Ikke så mye bysnobb over den gamle hedersmannen heller. Nei, trøndernes hang til å spille akkurat så offensivt som de ønsker, henger sammen med den tryggheten det gir å vinne gang på gang gjennom egne

offensive ferdigheter.

DET VAR

slik nytrener Ola By

Rise hadde tenkt det denne gangen også, men ikke uten et lite forbehold:

- Det blir en balansegang mellom det å tørre nok, og det å gå ut med hodet under armen, formulerte han oppgaven i god tid før kampen.

Rett før avspark var forbeholdet borte:

- Vi skal spille med hjertet utenpå trøya, lovet han ansikt til ansikt med hjemmepublikummet for første gang som sjef.

Det ble både med synlig hjerte og hodet under armen. Til sammen en heidundrendes angrepsfest og en fantastisk forestilling.

ALT FØR

pause skulle RBK ha

røket ut på all denne angrepsgleden. Med nesten hele laget på vei framover ble det ballmist og plutselig var Erik Hoftun

alene i spurtduell med Nuno

Gomes. Den endte med tap og burde ha gitt 2- 2. I stedet la

Gomes seg uforståelig ned på vei rundt RBK-keeper Espen Johnsen, og ble utvist for filming. Det kortet hadde lite å gjøre

med trøndernes stilvalg.

Ironisk nok kom det avgjørende portugisiske målet da RBK for en sjelden gangs skyld spilte i etablert forsvar med spillere mer enn nok til å unngå baklengs.

Denne gangen ble ikke trønderne straffet for angrepsgleden sin.

At de heller ikke ble belønnet, var bare en tilfeldighet.

FOR MAKEN

til lyst og kvalitet har du aldri sett fra et norsk klubblag tidlig i mars. Sjelden i de andre månedene heller.

Sesong etter sesong med

terping på offensivt samspill kombinert med gode kjøp på det norske hjemmemarkedet, gir fortsatt RBK et internasjonalt

nivå. Det er det eneste som er verd å ta med seg fra denne

UEFA-cupen.

I tillegg at selvtilliten smitter. Med Vålerengas satsing mot Newcastle, har den norske klubbsesongen fått en så god start som det er mulig å få ut av to tap.

ESTEN O. SÆTHER