Tar skottene på teknisk knockout

Skottland er fotballens grandtante.

DET SKOTSKE fotballforbundet ble stiftet i 1873, det er verdens nest eldste, og om England er sportens mor, er Skottland desidert fotballens grandtante.

Med åra var det ikke til å unngå å se at hun var blitt litt herjet; tannløs og knoklete, som grandtanta stilte opp når fotballen hadde sine fireårlige fester.

Men hun var der og fikk danse tett med de aller beste.

Skottland i VM ble en klassiker for min generasjon. I de kampene var det ikke en ball som spratt uten at en eller annen skotte ofret den siste fortanna si for å få tak i læret.

Slik spiller de fortsatt fotballen sin, men bittet er merkbart slappere.

I kveld ryker skottene ut av VM-kvaliken.

DET ER ingen sensasjon. Skottland er ranket langt under Norge.

Helt siden Det internasjonale fotballforbundet (FIFA) innførte rankingsystemet sitt i 1993, har skottene vært vurdert som en dårligere nasjon enn oss.

I år er avstanden større enn noen gang, og det til tross for at den norske rankingen også har vært langt under glansplasseringene fra Drillo-perioden. Nå er Norge nummer 36 og Skottland nummer 86.

Men som alle andre tall, tar slikt tid å forstå.

JEG SKJØNTE forskjellen første gang i fjor høst da jeg var på U-landskamp i Cumbernauld noen mil utenfor Glasgow. Det var en flott bane fylt av den fotballgleden som du så ofte finner på de små lokale arenaene rundt omkring på De britiske øyene.

Fotball er hyggeligst der, men den er sjelden best. Denne kalde høstkvelden var grandtantas yndlinger egentlig ganske sjanseløse.

FOR i hvert eneste treff på ballen, hver vending og hvert medtak var det forskjell:

 De norske ungguttene var tryggest.

Det var de som kontrollerte ballen. Ikke nødvendigvis ved å ha den mest, men ved å kunne bruke den riktig i de avgjørende øyeblikkene.

KAMPEN ENDTE med 2-0-seier til Norge, og da jeg gikk fra tribunen den fredagskvelden, var jeg sikker på at det kom til å bli en hyggelig A-kamp noen timer seinere.

Det ble det for så vidt også, selv om skottenes villskap på Hampden Park skygget for den reelle nivåforskjellen mellom lagene. Åge Hareides utvalgte lever riktignok ikke alle på kunstnerlønn, men tendensen er klar:

 Også i individuelle ferdigheter har Norge passert Skottland.

Det er en trygghet å ta med seg når VM-kvaliken kan avgjøres i kveld.

CHRISTIAN GRINDHEIM og Kristofer Hæstad gjør det. De to kameratene spilte sammen sentralt på midten for U-landslaget i Cumbernauld den oktoberkvelden.

Det gjør de neppe på Ullevaal, men mer og mer blir landslaget fylt opp av unggutter som har formet ferdighetene sine gjennom time etter time med sjonglering og lek fra ballbinger til strøkne kunstgressbaner, innendørshaller og fotballgymnas.

Hele oppvekstmiljøet i norsk fotball er lagt til rette for å utvikle individuelle ferdigheter, og den investeringen er allerede i ferd med å prege det beste voksne laget.

I TILLEGG forstår vi snart at den stadig bedre ballkontrollen er like brukbar under enhver taktikk. Den erkjennelsen er en forutsetning for å oppnå resultater i en sport som krever kjappe omstillinger.

I kveld blir spillerne testet mer enn vanlig når Åge Hareide for første gang setter sammen laget sitt rett før kampstart etter hvilken taktikk skottene bruker.

FØRST NÅR han fra lagoppstillingen kan se hvorvidt gjestene vil ligge dypt eller ta sjansen på å angripe, plukker Hareide sine spillere.

Mot defensive skotter betyr det blant annet raske Vidar Riseth som stopper, Jan Gunnar Solli som høyreback, John Arne Riise som venstrekant og Ole Martin Årst som erstatter for Steffen Iversen som hengende spiss.

Mot offensive skotter blir valget helst luftsterke Brede Hangeland som stopper, John Arne Riise ned som back og Daniel Braathen sammen med John Carew fra start for å true det bakrommet vi egentlig ikke trodde gjestene ville åpne for oss.

Men uansett valg:

 Det er ballkontrollen som åpner alle de nye mulighetene for Norge.