Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Tatt på senga: - Ubehagelig

Aksel Lund Svindal forteller åpenhjertig om familie, liv og død i sin nye selvbiografi. Den massive oppmerksomheten tok ham imidlertid på senga.

BOK: I sin nye bok «Større enn meg» forteller alpinist Aksel Lund Svindal åpenhjertig om tapet av moren, og hvordan det bidro til å forme ham som alpinist. Video: Øystein Sæthre Vis mer

ØKERN (Dagbladet): I sin nye selvbiografi «Større enn meg» hyller Aksel Lund Svindal omgivelsene som gjorde ham til verdens beste alpinist.

Eventyret startet på sett og vis sju år før han ble født.

- Det er nesten en klisjé at jeg skulle bli alpinist, sier 36-åringen til Dagbladet.

Mora, Ina, var på Europacuplaget og en svært habil alpinist som representerte Norge i flere konkurranser. Faren, Bjørn, var også dyktig på ski, og i 1975 møttes de som skiinstruktører på Beitostølen. I 1982 kom Aksel til verden og «sånn sett går det kanskje an å hevde at livet mitt startet i en skibakke», skriver Svindal i boka.

Takker mora

Han forteller åpent om moras død i den nye boka. Hun døde under fødselen av Svindals nye bror, som også gikk bort halvannet år seinere. Den tidligere alpinisten beskriver perioden som «et mørkt altoverskyggende alvor».

Han er usikker på hvilken påvirkningen mora har hatt på hvem han er i dag, men sier at hun var viktig i de åtte første åra av livet hans.

KRITISK SVINDAL: Ulik praksis hos alpinnasjoner skaper konflikter mellom utøver og forbund, sier Aksel Lund Svindal. Video: Øystein Sæthre Vis mer

- Det er litt vanskelig å si, for jeg vet ikke alternativet og hvordan det hadde vært hvis hun hadde levd. Da hadde jeg selvfølgelig blitt formet mye mer av henne. Men jeg hadde ikke drevet med alpint, hadde det ikke vært for at mamma og pappa tok med meg i bakken som liten. Det var noe vi gjorde mye som familie, forteller Svindal.

- Da hun gikk bort fortsatte vi med det. Det har helt sikkert formet meg, men hvordan er litt vanskelig å svare på, legger han til.

Hyller faren

Etter moras død, var det bare Aksel, faren, og broren, Simen, igjen. Det var en vanskelig periode for de to unge guttene, men også for faren, som Svindal knapt kan forstå hvordan han kom seg gjennom.

«Han må ha følt seg uendelig trist og uendelig ensom», skriver Svindal, som overfor Dagbladet hyller måten faren håndterte situasjonen på.

- Smertefritt blir feil ord, men hvor lett og smidig det er mulig å gjøre det for en gutt på seks og en gutt på åtte når moren dør. Måten pappa håndterte det på, besteforeldre, naboer, de vi kjørte på ski sammen med, skolen - gjør at det går veldig bra.

Og det er denne typen samhold Svindal retter oppmerksomheten mot i boka og som tittelen «Større enn meg» henspiller.

- Det er det jeg føler er budskapet i boka. Både i sånne hverdagsting som det, men også på landslaget. Hvordan en gruppe bra mennesker, som alle vil bli best, holder sammen. Hvor tøft det er. Alt jeg lærte av stjernene Kjus og Aamodt da jeg kom på landslaget. Det er det jeg sitter igjen med som hovederfaringen eller læringen eller verdiene etter alt jeg har fått opplevd i mine første 36 år på jorda, forteller han.

Kjente på et ubehag

I boka går Svindal i dybden og forteller åpenhjertig om viktige hendelser i livet. Gjennom åra har det norske folk blitt stadig bedre kjent med alpinisten, men Svindal kunne gjerne klart seg uten mye av oppmerksomheten.

Etter at han slo gjennom i 2003, begynte folk på gata å kjenne ham igjen og han merket folks blikk og små kommentarer når de passerte hverandre på gata. Det synes han var ubehagelig, og Svindal ble folkesky. Istedenfor å gå ut, satt han inne. Og når han gikk ut, var det gjerne iført caps, mens han gikk raskt og målrettet mot målet.

Svindal har lært seg å takle oppmerksomheten bedre med tiden, og takker som regel ja når noen spør om en selfie. Da de første nyhetssakene om boka kom, kjente han likevel på et ubehag ved det økte fokuset på ham.

- Jeg merket det litt i dag faktisk. Jeg trodde jo ikke at det skulle bli så mye medieoppmerksomhet rundt boka før ut i neste uke. Jeg ble litt overrasket da jeg så at VG allerede hadde tilgang til boka, det visste jeg ikke om en gang. Da jeg våknet i dag kjente jeg at jeg ble litt brydd igjen. «Har de lest VG eller?», forteller han om blikket fra folk på gata.

- Jeg har fortsatt ikke et kjempebehov for den oppmerksomheten gjennom media. Det kan være litt ubehagelig, men da burde jeg jo ikke skrevet bok og heller vært mest mulig stille, legger han til.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media