Tenk å få spille mot Togo!

Åge Hareide har ikke skapt noen ny spillestil med Norge, men alt det gamle holder i massevis om bare laget når VM-sluttspillet.

NÅR DET ser ganske vrient ut for landslaget å komme seg til fotball-VM, gjelder det i hvert fall ikke å gjøre det vanskeligere enn nødvendig.

På den første store playoff-dagen er det på tide å si at norsk fotball er bra nok som den er, og la Åge Hareide og spillerne prøve å løse oppgaven på Ullevaal med de aller groveste verktøyene uten å bli flau over mangel på såkalt stil.

Helt siden fotballandslaget endelig begynte å kvalifisere seg til store mesterskap, har vi slitt med akkurat det. For mange norske fotballtilhengere holder det ikke med landslagets seire og poeng. Fotballen vår er visstnok for dårlig.

Men i dag kan de som alltid sutrer, se vekk.

FOR TENK å få spille fotball mot Togo i Tyskland til sommeren!

I VM 2006 blir det lille vestafrikanske landet symbolet på det fotballsporten egentlig dreier seg om over hele verden:

 En samlende nasjonal glede.

I Togo er det ingen som kvier seg for å vinne via gjørme, humper, langpasninger og tæl. Det eneste som teller er å vinne.

Sånn var det en stund i Norge også, før vi alt for fort ble stappmette på egen sportssuksess.

Det er da vi trenger å tenke på Togo.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For noen uker siden fikk landet en ny offisiell fridag bokstavelig talt på sparket.

Det var mandag 10 september; dagen etter at laget hadde slått Kongo 3 - 2 borte i Brazzaville og president Faure Gnassingbe hadde funnet ut at dette måtte feires:

 Klart at hele landet skulle ta seg fri dagen derpå!

Skjønner du hva fotball egentlig er, gjelder det å ta vare på slike gode stunder.

DET er mulig at Togo ikke vil bli noen sportslig hit i VM. Framgangen har kommet fort og egentlig hadde laget brukbart med flaks underveis i kvaliken.

Men Togo er der, og går det skitt kommer ingen utlendinger til å huske laget akkurat for de tristeste VM-øyeblikkene.

Utlendinger husker ikke sånt. Det er bare noe vi tror fordi vi bryr oss om et par grinete dansker som har latt det gå en meningsløs sport i å fortelle hvor primitiv norsk fotball er.

RETT ETTER at Danmarks og Skandinavias største klubb FC København har hyret inn Ståle Solbakken, en av de mest kyniske representantene for den norske spillestilen som trener, går det heller ikke an å tro på at danskene flest ler av oss.

I fotball er det ingen som ler av vinnere. Uansett hvordan Norge på fetter Anton-vis måtte komme gjennom disse to playoff-kampene, er det få som gidder å se bak resultatet. Det holder å vinne.

DET BLIR flere slike rene resultatlag i VM. Ukraina var det første europeiske landet som kvalifiserte seg for sluttspillet, og var dessuten godt foran vår egen Egil Drillo Olsen i tenkningen på fotball som et matematisk spill der sannsynligheten for å vinne kunne påvirkes gjennom kalkulerte valg.

Den legendariske ukrainske treneren Valerij Lobanovskij innførte databehandling av hver enkelt spillers pasninger, taklinger og skudd i Dinamo Kiev mens klubben ennå var russisk, og formet en kultur som holder selv etter at han han døde for et par år siden.

I LOBANOVSKIJS datasystem er det ikke akkurat plusspoeng for finter og vågale pasninger. En pasning på tvers gir like mange poeng som den distige stikkeren. Dette er såvisst ikke systemet for det personlige initiativ, men Ukraina er i VM med akkurat den måten å spille på.

Det var det eneste som betydde noe for to måneder siden da det var tidlig høstfest og fotballglede i Kiev.

I KVELD er det mørk november og mye unødvendig mismot før Norge skal møte verdens tredje beste fotballnasjon.

Neida; Norge er slett ikke favoritt. Det er ingen grunn til å skrive opp VM-sjansene våre. Spesielt ikke fordi vi møter et lag som tenker helhet framfor individualisme, og som dessuten har noen spillere som vanligvis holder litt høyere nivå enn våre utvalgte.

Men også norsk fotball opplever individuell framgang. Klarer vi å bruke det i en felles, effektiv taktikk i de to neste kampene, er det lov å drømme om resultatet.

Bare tenk på Togo.