INTERAKSJON MED PUBLIKUM: Publikum kan være like viktige for det som blir skapt som artistene. Andre ganger kan samhandlingen mellom publikum og den som framfører noe få negativt fortegn. I søndagens kamp mellom Chelsea og Manchester United kastet fans deler av et sete ned fra tribunen, noe Patrice Evra ikke kunne la gå ubemerket hen. Foto: Eddie Keogh / Reuters / NTB Scanpix
INTERAKSJON MED PUBLIKUM: Publikum kan være like viktige for det som blir skapt som artistene. Andre ganger kan samhandlingen mellom publikum og den som framfører noe få negativt fortegn. I søndagens kamp mellom Chelsea og Manchester United kastet fans deler av et sete ned fra tribunen, noe Patrice Evra ikke kunne la gå ubemerket hen. Foto: Eddie Keogh / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Tenk deg disse gutta på klassisk konsert

Så forstår du hvorfor det ble klappedebatt i Stavanger.

Susanne Sundfør likte ikke at enkelte som var til stede på en konsert i Kongsberg var mer opptatt av å prate enn av å lytte, og ba bråkmakerne om å dra hjem og spise bæsj. Hun er ikke den første som uttrykker misnøye med sitt publikum. I 1977 spyttet Roger Waters på en tilskuer under en Pink Floyd-konsert i Montreal, i frustrasjon over at deler av publikummet ikke viste synlig interesse verken for musikken eller dens budskap. Episoden skal ha gitt ham ideen til The Wall.

Musikkprofessor Arnfinn Bø-Rygg begrunnet i Stavanger Aftenblad hvorfor publikum gjorde galt i å klappe etter hver sats under en klassisk konsert i byen, og fulgte opp med en lærd og interessant innføring i applausens historie.

Forholdet mellom artister, kunstnere og idrettsutøvere og deres publikum er komplekst. Kompleksiteten skyldes blant annet den store variasjonen i publikumsatferd vi kan finne på ulike felt. I hvor stor grad publikums atferd kan styres av artist eller arranger varierer også. Publikumsnormene er sjelden helt og holdent definert av én bestemt aktør. Noen typer publikum lar seg regissere, på andre arenaer kan publikum selv forlange å få regien.

Klassiske konserter er en uttrykksform hvor publikum i størst grad opptrer i samsvar med forventningene til dirigent og musikere. Det er nærmest innskrevet i den klassiske dannelse de forventes å være bærere av. De fleste som er på en slik konsert for første gang, vil så godt de kan forsøke å adoptere de normene som gjelder. De tar ikke selv initiativ til å applaudere, men klapper villig med når noen begynner. De forsøker altså å identifisere feltets normer, og innretter seg etter disse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nye publikummere sosialiseres gjennom uformelle irettesettelser. Men også klassiske konserter kan gli over i det mindre høytidelige, som når det ytterst velvillige publikummet under nyttårskonserten i Wien klapper takten til avslutningsnummeret «Radetzkymarsj».

Noen vil kanskje hevde at disse kodene er uttrykk for finkulturelt snobberi, og at hensikten er å holde den gemene hop utenfor de innviddes fellesskap. Men ved nærmere ettertanke er ikke slike eksklusive koder særegne for det som oppfattes som smale kulturformer. Rammene for hva som sømmer seg ofte like trange på fotballkamper. Den rutinerte publikummeren er den som har de kulturelle kodene i ryggmargen og er fortrolig med dem, den som kommer til feltet må gradvis lære dem, eller alternativt prøve å endre kodene.

Publikum kan være like viktige for det som blir skapt som artistene. Den hysteriske Beatles-dyrkingen i midten av 1960-åra var først og fremst et publikumsfenomen. For bandet ble det etter hvert en prøvelse. At de knapt hørte hva de selv spilte på konsertene har vært nevnt som en av grunnene til at de sluttet å turnere.

Mange artister legger imidlertid stor vekt på dialogen med publikum; de yter bedre når de får respons på det de uttrykker. Publikum konsumerer ikke musikken (eller teaterforestillingen, eller idrettskonkurransen) passivt, de tilfører den mening gjennom sin måte å agere på. Magien som av og til oppstår forutsetter at publikum ikke er fullstendig regissert.

Teateret har sine egne regler, og kan også problematisere forholdet mellom skuespillere og publikum. Som når en skuespiller ved stykkets åpning befinner seg i salen og ikke på scenen. I likhet med mange konserter kommer skuespillerne tilbake for å takke flere ganger dersom applausen vedvarer. Men de slipper å spille ekstranumre. Sammenhengen mellom forestillingens kvalitet og lengden på applausen er ikke alltid like klar.

Selv kinoen, hvor publikums respons normalt ikke er direkte tilgjengelig for skuespillere eller regissør, har sine bestemte normer, som ikke sjelden utfordres særlig av det yngre publikummet. Høylytt popcornspising eller tasting på mobiltelefoner er eksempler på praksiser som har vært ansett som trusler mot god kinokultur.

Går vi til idretten, vil enhver uten videre legge merke til den store kontrasten mellom publikummet under Wimbledon-turneringen i tennis, og det publikummet som tiltrekkes av for eksempel fotballaget Chelseas kamper, som foregår noen få kilometer unna.

Tennispublikummet etterlever speakerens innstendige bønn om «Quiet, please» når det skal spilles om et viktig poeng. Om speakeren på en fotballkamp ba publikum være stille i påvente av et avgjørende straffespark, ville det framstå som absurd.

Konflikter oppstår når et kulturelt felt får mange nye publikummere på kort tid. Arnfinn Bø-Rygg i Aftenbladet mer enn antyder at ett av problemene på konserten i Stavanger var at store deler av publikum trolig knapt hadde vært på en klassisk konsert før.

Når fjortenåringene for drøyt ti år siden dukket opp i kinosalene med sine mobiltelefoner, var den eldre generasjonens instinktive reaksjon at de måtte læres opp i hvordan man oppførte seg på kino.

Tilsvarende var tilskuerboomen i norsk fotball for noen år siden ledsaget av en viss bekymring på supporterkulturens vegne. Folk som dro med seg uinteresserte barn for å spise popcorn og gjøre kampen til kulisser for trivelig familiesamvær, ble uglesett. Man skal gå på kamp av de riktige grunnene, som en debattant på nettet uttrykte det. I supporterkulturen handler det primært om å støtte klubben.

Da fotballen kom til Norge, var den tenkt å fungere som «et teater i dannelsens tjeneste», som historikerne Matti Goksøyr og Finn Olstad har formulert det. Publikum skulle applaudere gode prestasjoner, og det å ta klart parti for det ene laget var moralsk suspekt. Men at fotballen etter hvert kom til å handle om til dels fanatisk støtte til ens eget lag lot seg ikke hindre. Publikum lot seg ikke regissere, de tok selv regien og skapte kulturer som hundre år seinere fortsatt framstår som nokså særegne for fotballen. På den annen side har det norske langrennspublikummet vært kjent for også å hylle utenlandske utøvere når det var på sin plass.

Et rocke- eller fotballpublikum er ikke nødvendigvis mer udannet enn publikummet på klassiske konserter eller i teateret.

Men dannelsen, det vil si fortroligheten med feltets koder, innebærer helt andre uttrykks- og reaksjonsformer. Det var disse forventningene som ble brutt både i Stavanger og på Susanne Sundførs konsert i Kongsberg.

ARVE HJELSETH: Artikkelforfatteren er fotballsosiolog og førsteamanuensis ved NTNU.
ARVE HJELSETH: Artikkelforfatteren er fotballsosiolog og førsteamanuensis ved NTNU. Vis mer

At artister og dirigenter kan ergre seg er lett å forstå, og som ny på et felt er det mer hensiktsmessig å lære seg kodene enn å utfordre dem. Men publikum vil forbli en uforutsigbar og mangfoldig forsamling, og bekymringen for kulturelt forfall vil fortsette å ledsage alle forskyvninger i publikumskulturer.