VERDENSENER: Prestisjeturneringen US Open pågår i øyeblikket. «Open», selvbiografien til den pensjonerte amerikanske tennisspilleren Andre Agassi - og den første tennisboka til å begynne med et brev fra Vincent Van Gogh - er perfekt støttelitteratur. Foto: SCANPIX
VERDENSENER: Prestisjeturneringen US Open pågår i øyeblikket. «Open», selvbiografien til den pensjonerte amerikanske tennisspilleren Andre Agassi - og den første tennisboka til å begynne med et brev fra Vincent Van Gogh - er perfekt støttelitteratur. Foto: SCANPIXVis mer

Tenk om faren hans var besatt av språk, og ikke tennis?

Racketforskeren Andre Agassi.

||| UNDER DERES første fysiske stevnemøte - hittil hadde de bare brevvekslet via telefaks - bekjenner tennisspilleren Andre Agassi skuespilleren Brooke Shields at hans favorittfilm er tårepersen «Shadowlands», som handler om livet til den britiske forfatteren C. S. Lewis.

Shields svarer at hun elsker «Shadowlands», hun også. Ikke nok med det, hun har, til Agassis forbløffelse, lest flere av C. S. Lewis' bøker.

Den kvelden kysser Andre Agassi Brooke Shields og spør om han kan ringe henne igjen.

DA HANS selvbiografi «Open» kom i fjor høst, dukket ikke denne anekdoten opp i noen av nyhetssakene utgivelsen genererte. Det er kanskje ikke så rart, Agassis innrømmelser av at hans spektakulære hår var en løsparykk, og at han i en periode misbrukte krystallisert metamfetamin, var alt i alt mer oppslagsvennlige. For lesere flest er det kanskje heller ikke like mye en kosmisk tilfeldighet at Shields kjente til C. S. Lewis' forfatterskap som det er for Agassi - Lewis er mannen bak barnebøkene om Narnia.

MEN HVIS DU leser «Open» og er enig med ukesmagasinet Time i at den «kanskje er en av de beste sportsbiografiene gjennom tidene», om ikke «en av de beste memoarene der ute, punktum», er det blant annet fordi Agassi dveler mer ved Oxford-baserte 1900-tallsforfattere enn John McEnroe gjør i sine tre selvbiografier til sammen . Samtidig som han også motbeviser forfatteren David Foster Wallace' hjertesukk om autoriserte sportsbøker, at «tilskuere som ikke har atleters gudegitte talent er de eneste som virkelig er egnet til å se, artikulere og levendegjøre opplevelsen av talentet de er uberørt av».

Artikkelen fortsetter under annonsen

ER DET noe Andre Agassi gjør, er det nemlig å artikulere sitt talent. Det beste eksemplet er kanskje avsnittet om hans episke kvartfinaleoppgjør mot James Blake i US Open i 2005, hvor særlig den siste ballvekslingens nanosekund lange beslutningsprosess strekkes ut og brytes ned i slik grad at det er rent overflødig når Agassi legger til at han aldri i noen kamp «har følt behovet for å være mer intellektuelt tilstede».

Utenfor banen har han derimot allerede en stund følt det behovet. Noe som innebærer at «Open» handler vel så mye om kraften i ord, i litteratur, i skriftlig overlevert visdom, som den handler om kraften i hans patenterte serveretur. Som han skriver i bokas takkeord: «Jeg var sein til å oppdage magien ved bøker. Av alle mine feilgrep som jeg vil at mine barn skal unngå, setter jeg det nær toppen av lista.»

LAS VEGAS-fødte Agassi vokste opp med en far med høye ambisjoner på sine barns vegne, og ble som 13-åring tatt ut av skolen til fordel for et tennisakademi. Når sportsjournalister seinere omtaler ham som en enfant terrible, avviser han det med at han «ikke tror du kan være noe du ikke kan uttale». Når Boris Becker kaller ham en «elitist», er det ikke i betydningen «intellektuelt jålete», det er i betydningen «asosial».

Men etter hvert finner ikke lenger Agassi bare identifikasjon i skrekkfilmer (som gjenskaper gruen ved det tapte femtesettet mot Jim Courier i French Open i 1991) eller på safari i Afrika (hvor han ser løver som «har hår slik jeg pleide å ha»). Han kjenner seg også igjen i og anvender poetene John Donne og Walt Whitman, romanforfatteren James Agee, maleren Vincent Van Gogh og den tidligere amatørbokseren Nelson Mandela

Noe som for så vidt ikke er unikt, håndballspilleren Anja Andersens «Jeg er ingen engel, men jeg bakser en del med vingene» var for eksempel pepret med sitater fra verdenslitteraturen. Men Andre Agassi virker liksom mer, vel, intellektuelt tilstede når han bruker dem.

DET ER DET ikke sikkert han er. «Open» er skrevet av en ghost writer, den Pulitzer-prisvinnende journalisten J.R. Moehringer, som utifra 250 timers samtale strukturerte boka som en monolog i jeg-form, men avviste å ha navnet sitt på omslaget, siden «jordmora ikke tar med seg babyen hjem». Enkelte vil derfor mistenke at «Open» ikke bare er et liv sett gjennom linsen til en Pulitzer-vinner (som var hva Agassi ba ham om), men gjennom ordene og referanserammen hans. Det avviser Moehringer. Til New York Times sier han at bokens beste passasjer er noe nær ordrette gjengivelser av Agassis resonnementer. Det er derfor «en av de store forbrytelser», legger han til, at faren til Andre Agassi var besatt av tennis. For «hvordan kunne ikke hans liv sett ut, dersom faren i stedet var besatt av språk?»