ER DISSE GUTTA MISLYKKET? Magnus Wolff Eikrem (Molde) og Håvard Nordtveit (Borussia Mönchengladbach) reiste ut tidlig. Foto: Scanpix
ER DISSE GUTTA MISLYKKET? Magnus Wolff Eikrem (Molde) og Håvard Nordtveit (Borussia Mönchengladbach) reiste ut tidlig. Foto: ScanpixVis mer

Tenk om norsk fotball kunne slutte å vite best

I det ene øyeblikket hører vi at det ikke er noen mangler ved ferdighetene — i det neste at talentutviklingen er best i Norge. Hvorfor er vi så sjølgode når vi ikke er i nærheten av å være best?

Oslo — lørdag 9. april

FØR AVSPARK MELLOM Stabæk og Vålerenga i går kveld var talentutvikling et av temaene under Fotballfredag på Max. Det er veldig bra.

DET SOM IKKE er så bra er at vi ikke hadde nok tid til å debattere temaet litt dypere og grundigere. For tida er ikke bare inne for å spavende mange av de forestillingene som rår rundt omkring — den er overmoden.

På hvilket grunnlag kan for eksempel store deler av det etablerte og fotballfaglige Norge si at det er feil å reise til utlandet som 16-åring?

DE SISTE UKENE har jeg blant mye annet hørt en norsk landslagstrener bruke Magnus Wolff Eikrem (eks. Manchester United) som et eksempel på at det ikke er så lurt å søke lykken i en av verdens største fotballklubber. Underforstått: Det som gjøres i Manchester United er ikke godt nok. For 20-åringen klarte jo ikke å spille seg inn på laget til Sir Alex Ferguson, han måtte være med Ole Gunnar Solskjær hjem til Molde og Tippeligaen.

Som om det ikke er godt nok.

I DET PERSPEKTIVET kan heller ikke Arsenals akademi være spesielt godt ansett i det øverste Fotball-Norge. Håvard Nordtveit (20), som dro til London som 17-åring, klarte jo heller ikke å etablere seg i en av Premier Leagues toppklubber. Nei, han er i Bundesliga og Borussia Mönchengladbach på en tre og et halvt års kontrakt etter å ha vært på utlån og spilt for Salamanca (3 kamper), Lillestrøm (17 kamper) og Nürnberg (19 kamper) før han var 20 år gammel.

Er han mislykket også?

SKOLE BRUKES ALLTID som et argument for at norske talenter bør bli i Norge. NTG, Wang — sånt har man ikke i utlandet. Og bare så det er sagt — skole er fint, skole er utviklende og skole er viktig i det store bildet.

Men skole passer nødvendigvis ikke for hvert eneste fotballtalent som kryper og går.

FOR HVA MED de som ikke finner sin plass på skolebenken? Og tro meg, de finnes. Har ikke de fotballivets rett? Må man gå på skolen for å bli tatt på alvor og anerkjent som en hel fotballspiller i dette landet?

Eller er det kanskje på tide at den generaliserende norske fotballskolen løfter blikket og tilfører det etablerte pensumet noe nytt?

Hvis ja anbefaler jeg generell ydmykhet og forståelse for individuell tilpasning som eksamensfag.

I HØYE RANKINGTIDER har norsk fotball historie for å si mye rart. Og for å lage noen merkelige målsettinger. Sist vi hadde resultater, mot slutten av de lykkelige 90-åra, innså vi nemlig at det eksempelvis ville bli vanskelig å konkurrere med verdens beste på ferdigheter. Men istedenfor å fastsette et program der målet var at avstanden i hvert fall ikke skulle bli større, bestemte vi oss heller for å bli verdens beste på noe vi også.

Gro hadde jo fortalt oss at det var typisk norsk å være god.

Og så valgte vi holdninger og restitusjon.

DEN FØRSTE MÅLSETTINGEN gikk i potta i en bobil på parkeringsplassen utenfor spillerhotellet under EM i 2000. Den andre er det nesten litt flaut å snakke om. For stopp en halv og tenk etter hva det betyr å ha som mål å bli verdens beste på restitusjon.

Akkurat ja.

Vi skulle bli verdens beste på det som skjer etter at fotballkampen er ferdig.

I DAG MENER vi oss i stand til å utvikle våre neste menn bedre enn noen andre. Det er ikke bare arrogant — det er også litt flaut. For selv om trenerstanden er god i Norge, og det er ingen grunn til å tvile på at den ikke er det, har mange av de klubbene noen elsker å hate fasiliteter og treningsforhold vi bare kan glemme i Norge.

Sist jeg sjekket var (gode) treningsforhold en vesentlig faktor i en spillers utvilkling.

Det er derfor vi snakker så mye om det her hjemme.

Dette som et lite apropos fra en ufaglært i en lærd debatt.

Og som et faktum til etterretning.