Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Tenk sjæl, John Arne

JOHN ARNE RIISE

har vært Norges viktigste landslagsspiller det siste året. Mot Danmark var han kanskje Norges dårligste. Og da tenker jeg ikke så mye på at han sleit defensivt med Jesper Grønkjær. Mer på at han virket så hjernedød i hele sin opptreden.

Overfokusert på å slå langt, ute av stand til å gjøre de helt enkle - nærmest hverdagslige - bevegelsene og valgene.

ALLE GODE LAG

har en spillestil. Norges er veldig omdiskutert. Men felles for enhver spillestil: Den kan aldri bli mer enn retningsgivende. I det øyeblikket spillestilen fratar en spiller evnen til å gjøre selvstendige valg, så blir spilleren dårligere og stilen mindre effektiv.

Det skjedde med John Arne Riise og Norge mot Danmark. Det ansvaret er først og fremst landslagssjef Nils Johan Sembs.

DANMARK VAR

naturligvis forberedt på at Norge ville slå langt fra forsvarsrekka. Og da de en time før kampstart så at Berg ikke spilte, og at John Arne Riise var trukket ned som back, så handlet den siste taktiske finjusteringen bare om å forskyve presset fra Berg til Riise.

Elementært tenkt og elementært utført av danskene. Samme status burde mottrekkene fra Riise hatt. Men de kom aldri.

RIISE HAR

langt på vei samme rolle i Liverpool. Og han får ofte den samme oppmerksomheten fra motstanderen. Da løser han oppgaven med en selvsikkerhet og en positiv nonchalanse som stort sett ender i noe konstruktivt.

En dribling eller et rykk eller en vegg. Og plutselig har han avansert 15- 20 meter framover på banen. Ofte får han et frispark, av og til et innkast.

MOT DANMARK

ble han stående nærmest stille på egen 20- meter og kline ballen så langt av gårde han bare maktet - forsøksvis i retning av hodet til John Carew.

Men selv ikke landslagets sterkeste langpasningsbein maktet å få den nødvendige lengden og presisjonen til å gjøre dette effektivt under slike omstendigheter. Dermed ble Carew et enklere bytte enn nødvendig for de danske midtstopperne - og Danmark kunne stort sett bryte de norske forsøkene i god avstand fra egen keeper.

RIISE HADDE

åpenbarte bestemt seg for å slå så langt som bare mulig. Jeg satt så nære Riise at jeg kunne se på blikket hans at ambisjonene ikke strakk seg lenger enn til å få fjernet seg lengst mulig fra ballen på kortest mulig tid.

Selvsagt fordi han hadde fått pålegg om det. Og fordi han ikke tenkte selv. En ganske alvorlig kombinasjon som forteller noe om en brist i dialogen mellom landslagssjefen og hans viktigste mann.

ENTEN HADDE

Semb uttrykt seg for voldsomt i kravene til den enkle, kompromissløse langpasningen - og skremt fornuften ut av Riise. Eller så hadde Riise glemt at han faktisk var Norges viktigste spiller - med de forpliktelsene til selvstendig tenkning det medfører.

RIISE BLIR

framhevet fordi han er det beste eksemplet. Men John Carew og Ole Gunnar Solskjær havner i samme kategori. Faktum er at Norges tre største stjerner sviktet i Parken. Hver på sitt vis.

Det er høyst naturlig at Norges spillestil igjen blir et tema. Men ingen lag i verden ville slått Danmark i Parken hvis de tre kanskje viktigste spillerne sviktet. Uansett spillestil.

DERFOR BØR

vi vente til etter morgendagens kamp mot Romania før all oppmerksomhet eventuelt rettes mot spillestilen - og også om enkelte av de spillervalgene Semb har tatt den siste tida. Nok en gang spilte de mest kontroversielle valgene, Eirik Bakke og Steffen Iversen, en kamp under middels. Forskjellen fra tidligere, var at de ikke skilte seg ut.

DET MEST POSITIVE

som kan sies om landslaget i øyeblikket, er at de allerede i morgen får en mulighet til å vise seg fra en bedre side. Den sjansen bør de få - og de ta den.

Forhåpentligvis handler det mest om å tenke sjæl. Det burde være en overkommelig utfordring.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media