Thomas til topps

Disse gullnettene begynner å ta på nå.

I går var jeg helt sikker på at det var en norsk OL-jakke med Thomas Alsgaard inni som gled til topps på seiersmasten da «Ja vi elsker» runget ut over Asia, men så var det bare det norske flagget som ble luftet enda en gang. Som uavhengig ekspert burde jeg øyeblikkelig ha sett forskjell på Alsgaard og et flagg, men min taktikk med å skifte mellom norsk tid og Nagano-tid to ganger i døgnet har ikke slått helt til. Søvnunderskuddet er på størrelse med den svenske statsgjelden, og det har unektelig kommet til å prege min eksperthverdag noe.

  • For å si det som det er, falt jeg i søvn under TV2s ettermiddagssending i går, og drev inn i et mareritt der jeg var til stede under angrepet på Pearl Harbor. Da jeg bråvåknet med hjertebank og angstklam rygg, viste marerittet seg å være stafettlaget som sang karaoke i TV-studio hos Vår Staude. Mer skremmende sang har ikke vært sunget siden Van Morrison brølte Bob Dylan tre meter bakover på scenen i Molde, og tanken slo meg: Hvis italienske langrennsløpere, og særlig Silvio Fauner, fortsetter med stafett-lurendreieriet sitt, bør det norske laget synge for dem. To vers «Fly Me To The Moon» for italienerne kvelden før løpet, og Fauner & Co vil være psykiske vrak fra første stavtak.
  • Samme Thomas Alsgaard avslørte en ny side av seg selv, den kulinarisk fandenivoldske, da han introduserte retten «Prosciutto alla Fauner»- Faunerskinke- i går. Skøytemørnet skinke, spiddet på skistav, kan meget vel bli en slager, i strøkene rundt Nannestad så vel som på høydesamlinger i Dolomittene. Skylt ned med harebæsjvin fra Brimi og en smak av Dæhlies likør, som vanlig laget av selvskutte bær, burde Faunerskinka ha alle muligheter til å danke ut pizza som norsk nasjonalrett. Problemet er i øyeblikket tilgangen på råvarer, men en kreativ kombinasjon av italiensk idrettsmedisin og moderne gen-teknologi burde kunne komme inn i bildet på leverandørsiden. Server med ovnsbakt OL-hatt og revet grønnswix, og du har et stafestmåltid.