Tid for Flo

ULLEVAAL (Dagbladet): Tore André Flo er tilbake som noe som likner 90-tallets norske superspiss. Det var det lille hyggelige å ta med seg etter en sjaber aften med Nye Norge.

Men det lille kan være nok når det begynner å gjelde VM-poeng.

FLO ER

en sagnfigur i norsk fotball. En slags Boing-variant for dem som vokste opp med fotballeventyr i tegneserieform i 80-åra før slike fantasiserier ble norsk virkelighet.

På Ullevaal fikk han kallenavnet Flonaldo i en treningskamp mot Brasil, og i VM 1998 fikk denne høyst lokale norske betegnelsen en viss internasjonal rett. Utlikningsmålet mot Brasil var såpass bra.

Det har egentlig klubbkarrieren også vært etterpå. Mye moro i Chelsea, for store forventninger til målscoreren Flo i Skottland og så et år med hardt arbeid i italienske Siena.

DETTE SISTE

året har vært viktig. Ikke fordi Flo har glitret, men fordi han har plusset på noen kvaliteter. Først og fremst røffheten i nærkampspillet.

Tilværelsen som toppscorer er skjør helt øverst i internasjonal fotball. Det er bra å ha noen varianter å velge mellom. Det har Ole Gunnar Solskjær vist i Manchester United ved å bli en offensiv allround-spiller.

Tore André Flo er i ferd med å utnytte de samme mulighetene.

FOR ÅGE HAREIDE

er dette en betimelig endring. Rollen som den hengende spissen på landslaget kommer til å skifte mellom hjemme- og bortebruk.

På bortebane trenger Hareide et alternativ som kan senke seg ned foran de to sentrale midtbanespillerne i en tilnærmet 4- 5- 1 formasjon. Men denne spilleren må samtidig ha offensive egenskaper som bindeleddet framover i de fleste angrep.

Spennet i kravene gjør både Solskjær og Flo til gode alternativ. Sannsynligvis er begge på plass når VM-kvalifiseringen starter borte mot Italia 4. september.

DER TRENGER

vi sannsynligvis flaks, noen magiske øyeblikk og ett av de utrolige Boing-målene for å komme hjem med poeng.

Flo var en gang gutten for sånt, og det kom noen gamle sekunder i går:

Først med en finte på et frimerke utenfor straffefeltet der skuddfoten ikke helt fulgte med.

Så med lange, trollbindende fotbevegelser på samme lille område rett før en pasning som sendte lagkameratene i kø for å score.

Mål ble det ikke. Bare en påminnelse om hva Tore André Flo kan.

NOEN

påminnelser om hva Nye Norge kan, blir det også på spillermøtene framover. Mot Wales liknet laget ikke seg selv.

Det har ingen ting med motstanderen å gjøre. Et redusert Wales-lag utfordret ikke Norge på noe nytt. Problemet var bare at vi så sjelden utfordret oss selv.

PÅ ULLEVAAL

har Åge Hareide lagt opp til en ganske krevende spillestil med to kanter høyt oppe i banen og den hengende spissen tett bak makkeren helt på topp. Får ikke Norge det offensive trykket, gir denne angrepsformasjonen mye kontringsplass for motstanderen på midtbanen.

Akkurat det skjedde ofte i går kveld.

Feilvendte norske offensive spillere mistet ballen, waliserne kom i stort tempo mot Martin Andresen og vi ble tidvis utspilt av gjester som ikke er bra nok til slikt.

MARTIN ANDRESEN

skal få lov til å ha en sjelden dårlig dag, men trøbbelet hans minnet nok Hareide om at det kan være ok å unngå mange defensive dueller der landslagskapteinen vår blir utfordret med fart i åpent landskap. Mot Wales reddet løpsstyrken til Magne Hoseth et par slike situasjoner, men VM-kvaliken kommer med enda bedre motstandere.

Da blir det bra å kunne styrke midtbanen med Solskjær eller Flo.