Tid for framgang

Når de varmeste mobiltelefonene er lagt i lomma, og de dyreste sportsbilene er gjemt vekk i garasjen, er det bare for alle landslagets venner å innrømme: Norge under Åge Hareide står PÅ STEDET HVIL.

HOSLEBANEN (Dagbladet):

Foreløpig har det ikke skjedd noen stor forandring etter at en ganske samlet nasjon med fotballelskere for snaue to år siden mente at nok var nok for Nils Johan Semb som sjef.

Norge er nummer 36 på FIFA-rankingen, fattige tre plasser høyere enn da folk flest mente at laget var en skandale, og Italia har for lengst stukket av i kvalikgruppa vår for neste års VM-sluttspill.

HUSK AT dette er et italiensk lag i et generasjonsskifte, ranket som nummer 13 i verden, og slett ikke stappet med kvalitet slik vi er vant til i asurblått.

Da Spania-kampene felte Nils Johan Semb seinhøstes 2003, var spanjolene ranket som verdens tredje beste fotballag.

Også det antyder at Norges fotballtilstand er omtrent som før.

Landslaget har gjennomgående gode resultater i treningskampene, men fokuset ellers er helst utenfor banen, på guttelivets rare sider. Slik har det vært siden internasjonal fotball ble en sport for nyrike.

For fortsatt sliter Norge med å begeistre når det gjelder.

DET GJØR det ikke på Ullevaal i kveld. Treningen mot Sveits er viktig, men bare som forberedelse til bortekampen mot Slovenia om drøye 14 dager.

Der avgjøres sannsynligvis VM-kvalifiseringen for Norge og Åge Hareide.

En stund så det annerledes ut. Etter hjemmekampen mot Slovenia i oktober i fjor jublet Åge med begge hendene i været og sa at 2005 kunne bli et fantastisk år for norsk fotball.

To 0- 0-kamper seinere er det ikke blitt det.

MEN ÅGE HAREIDE sa noe mer den Ullevaal-kvelden. Han koblet håpet om en stor sesong til kravet om konsentrasjon i landslagsgruppa. Det kravet gjaldt både spillere og ledere. Derfor ergrer landslagstreneren seg sannsynligvis mye mer over at han ikke fikk forberedt spillerne til snøkrigen i Moldova, enn at John Arne Riise fortsatt er seg selv nok, med all den støyen det innebærer.

Det er i toppfotball som i de juridiske kontraktene: Djevelen ligger i detaljene.

Mot Moldova overså landslagstroppen den lokale værmeldingens varsel om snø, og tapte kanskje to poeng på det.

Det kan like gjerne være poengene som skiller oss fra fotball-VM.

SAMTIDIG er det fortsatt poeng nok å spille om. Det er en bra situasjon for en landslagsgjeng som har samlet seg lojalt under Åge Hareide, og som har løftet i flokk før.

Med bare ett poeng på de to første kvalikkampene, har laget tross alt kommet i en posisjon der det kan ta andreplassen og videre kvalikspill gjennom egne prestasjoner.

På treningsfeltet på Hosle kunne du se to grunner for at framgangen endelig kommer:

  •  Også nyrike kan omvendes.
  •  Den norske Tippeligaen er blitt så bra at den produserer gode, internasjonale spillere.

Hvor gode kan du sjekke selv mot Sveits i kveld.

OMVENDELSEN først. Jeg har ikke noe spesielt forhold til John Arne Riise annet enn at jeg synes han er et godt eksempel på den nye idoliseringen av de norske idrettsheltene, der heltens holdning til felles verdier ser ut til å være verdiløs målt mot beundring for den individuelle prakt i alt dens vesen.

Det tror jeg ikke er bra. Verken for dem som beundrer eller den som blir beundret.

Desto bedre å se hvordan John Arne selv bidro til fellesskapet dagen derpå.

FOR i starten på denne treninga ble han virkelig avkledd, og det på sitt mest nakne punkt som en bra internasjonal forsvarsspiller. John Arne Riise er nemlig, alle sine åpenbare kvaliteter til tross, ingen spesielt god forsvarer i trange en-mot-en-dueller mot slepne driblere.

Alex Valencia er en slik om dagen. To ganger på rad smatt han forbi John Arne, og begge gangene fikk han Liverpool-proffen hardt i beina etter at innlegget var slått.

Sånt skjer på ei skikkelig kampøkt, og smellene var egentlig ikke noe å bry seg om.

Men John Arne brydde seg begge gangene. Han ba om unnskyldning, og viste at egobildet som idolbilder ikke er til å skjønne i svart-hvitt.

DET VAR derfor Hareide forleden ba John Arne Riise lære av John Carews måte å flytte fokus fra fjas til fotball på. Når du ser hvordan Carew nå er det smittende midtpunktet på landslagstreningene, er det et ok eksempel.

Hareide kommer med et par andre på kampen i kveld. Der er han tro mot løftet om å gi formspillere mulighet og slipper til Alex Valencia og Christian Grindheim.

Begge er produkter av fersk Tippeliga-suksess og viser at den økte satsingen i de hjemlige klubbene kan holde til plass på Norge. Det gir grunnlag for et mer stabilt landslag, men om det holder til bedre resultater i VM-kvaliken, gjenstår å se.