Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Skimammaen som rystet Norge

Tida etter Toril

Arne mistet kona si. Barna mistet moren sin. De mistet det flotteste og kjæreste de hadde. De trodde aldri de skulle klare å komme seg opp igjen. Men så skjedde det flere ting.

Idyll: Toril med de tre barna, noen år før livet tok en dramatisk vending. Foto: Christian Roth Christensen / privat.
Idyll: Toril med de tre barna, noen år før livet tok en dramatisk vending. Foto: Christian Roth Christensen / privat. Vis mer

Det henger et bilde i sort-hvitt i gangen hjemme hos Arne Vannebo.

Det er et fotografi hvor han holder rundt sin dødssyke kone Toril i sofaen hun bodde i på slutten.

- Hun er uerstattelig. Vi levde sammen 24 timer i døgnet. Det ble ekstra hardt siden vi var så tosomme. Toril og jeg jobbet sammen, vi reiste, farta og trente. For meg var det veldig rart å gå og legge seg alene. Helgene var ille, feriene var ille.

Tunge tider: Hjemme i Arnes stue henger et bilde av Toril og Arne. Det er tatt kort tid etter at Toril fikk vite at hun skulle dø. Foto: Christian Roth Christensen / privat.
Tunge tider: Hjemme i Arnes stue henger et bilde av Toril og Arne. Det er tatt kort tid etter at Toril fikk vite at hun skulle dø. Foto: Christian Roth Christensen / privat. Vis mer

Det har gått tre år.

- Helt i starten holdt vi oss oppe av de fine historiene og ordene vi hørte om mamma. Da de stilnet, kom tomrommet. Da begynte det å gå opp for meg:

«Jeg kommer aldri til å møte mamma igjen. Jeg kommer aldri til å prate med henne. Hun er borte», minnes eldstedatter Celine.

- Plutselig var det julaften. Vi satt noen ganger og gråt sammen, fokuserte på å få en fin jul. Og på å gjøre ting slik mamma ville gjort det, sier hun.

Hjemme: Nesten tre år etter Torils død minnes hun fortsatt i familiehjemmet på Nesøya. Foto: Christian Roth Christensen.
Hjemme: Nesten tre år etter Torils død minnes hun fortsatt i familiehjemmet på Nesøya. Foto: Christian Roth Christensen. Vis mer

Stor interesse

Historien om Toril Stokkebø er Dagbladets mest leste sak i år. Til sammen har over 815 000 lest den bare på nettet. Leserne har brukt 91 000 timer, godt over ti år, på å lese den.

Reportasjen tar oss med gjennom livet til Stokkebø, den forteller om hennes rolle som mor og langrennstrener for hundrevis av barn og unge i Asker og Bærum.

Sist, men ikke minst gir det en svært inngående beskrivelse av Torils – og familiens - kamp mot kreftsykdommen de ti månedene den sto på.

Gyldne tider: Toril foran en god gruppe barn. Hun elsket rollen som trener. Bildet er fra hennes 40-årsdag. Foto: Budstikka
Gyldne tider: Toril foran en god gruppe barn. Hun elsket rollen som trener. Bildet er fra hennes 40-årsdag. Foto: Budstikka Vis mer

Etter å ha fått påvist kreftsykdommen forteller historien at Stokkebø gikk inn i smøreteltene og jaget barn og unge ut derifra. Grunnen var at leger hadde sagt til henne at fluordampen hun hadde blitt eksponert for gjennom 12 år i smørebua, kunne ha påført henne nyrekreften.

Nå ville hun få smørere og foreldre til å beskytte seg mot de farlige fluorstoffene når de smurte ski for barna.

I reportasjen tok også Stokkebøs kreftleger og andre leger for første gang bladet fra munnen og snakket om den mulige forbindelsen mellom fluorstoffene hun hadde vært utsatt for i smørebua og den aktuelle kreftsykdommen.

Hun forandret alt: Toril Stokkebøs historie og død forandret på mange måter hele debatten om fluor i Norge og i utlandet. Foto: privat
Hun forandret alt: Toril Stokkebøs historie og død forandret på mange måter hele debatten om fluor i Norge og i utlandet. Foto: privat Vis mer
Kritisk: Toril fikk vite at hun hadde nyrekreft i januar. I november døde hun. Foto: privat
Kritisk: Toril fikk vite at hun hadde nyrekreft i januar. I november døde hun. Foto: privat Vis mer

Toril måtte gi tapt mot kreften 25. november 2016, 49 år gammel.

I reportasjen leser man om bisettelsen, hvor hundrevis av barn og unge som Toril hadde vært trener for, satt i midtgangen av kapellet og sørget og hyllet henne.

11. januar 2017, den dagen som ville vært Torils 50-årsdag, gikk familien i snøen bortover kirkegården ved Østenstad kirke. Der satt de ned urnen til Toril.

Fra bisettelsen. Flere hundre mennesker møtte i Torils begravelse. Hele midtgangen i kapellet måtte tas i bruk. Foto: Jølstad begravelsesbyrå
Fra bisettelsen. Flere hundre mennesker møtte i Torils begravelse. Hele midtgangen i kapellet måtte tas i bruk. Foto: Jølstad begravelsesbyrå Vis mer

- Gråt

- Folk kastet seg om halsen på meg og gråt åpenlyst da de møtte meg etter at den artikkelen kom ut. Det er veldig sterkt, for du er sjelden i stemning til å snakke om så triste ting. Noen av de jeg møtte var voksne mannfolk som jeg kjenner som forretningsmenn, som jeg aldri har vært i nærheten av å se en tåre i øyekroken på før, forteller enkemannen Arne Vannebo.

- Veldig sterkt: - Folk gråt åpenlyst da de møtte meg etter at artikklen om Toril kom ut, forteller enkemannen Arne Vannebo. Foto: Christian Roth Christensen.
- Veldig sterkt: - Folk gråt åpenlyst da de møtte meg etter at artikklen om Toril kom ut, forteller enkemannen Arne Vannebo. Foto: Christian Roth Christensen. Vis mer
Mimrer: Arne blar i bilder fra de utallige turene de hadde sammen. Foto: Christian Roth Christensen
Mimrer: Arne blar i bilder fra de utallige turene de hadde sammen. Foto: Christian Roth Christensen Vis mer

Han har gjort seg noen tanker om hvorfor så mange har latt seg berøre.

- Fordi vi er så åpne. At vi viste bilder av Toril slik sykdommen var helt til slutt. At vi delte de siste sms’ene vi sendte hverandre før hun døde. Alt det gjør at folk byr mer på seg selv tilbake, tror han.

- Mange var lei seg på våre vegne. Andre var forbanna for at ingen på toppen av skiidretten har informert vanlige skifolk ordentlig om farene ved fluorsmøring. Folk har følt veldig med oss.

-Som det var regissert

Så, om kvelden lørdag 23. november, skjedde det noe som snudde alt om på ny for familien Vannebo.

Hjemme på Nesøya satt Arne, de tre barna og andre familiemedlemmer samlet for å markere treårsdagen etter Torils død.

- Sønnen vår, som er i militæret i Nord-Norge, kom hjem for å være med. Den eldste datteren vår Celine kom også flygende inn fra Paris bare for den helga. Mine foreldre og Torils mor var også der, forteller Arne.

Til topps: Toril og de tre barna Camilla, Celine og Aleksander på topptur sammen. Foto: privat
Til topps: Toril og de tre barna Camilla, Celine og Aleksander på topptur sammen. Foto: privat Vis mer

De hadde akkurat satt seg til bords da Arnes telefon begynte å ringe, og ringe.

Den første som ringte, var en kamerat av Arne.

«Gratulerer», sa han.»

«Har du sett nyhetene?» spurte han videre.

Arne Vannebo skjønte ikke umiddelbart hva han snakket om.

Lettet: Arne satt og markerte treårsdagen etter Torils død da budskapet om fluorforbud i hele skiverden kom. Foto: Christian Roth Christensen
Lettet: Arne satt og markerte treårsdagen etter Torils død da budskapet om fluorforbud i hele skiverden kom. Foto: Christian Roth Christensen Vis mer

Saken var denne:

Den lørdagen vedtok det Internasjonale Skiforbundet FIS svært overraskende et totalforbud mot fluor i skikonkurranser i hele verden. Nyheten slo ned som en bombe i skiverdenene.

Dagbladets avslørende saker om de skadelige helsevirkningene av fluorsmøringen – en serie som nettopp åpnet med en stor sak om Toril Stokkebø - ble oppgitt som en medvirkende årsak til at vedtaket kom så raskt.

- Det var spesielt. Det er nesten så det var regissert, forteller Vannebo.

Gjorde det for henne: - Tro flytter fjell, sier Arne når han oppsummer sin - og andres - kamp mot fluor i skiidretten. Foto: Budstikka
Gjorde det for henne: - Tro flytter fjell, sier Arne når han oppsummer sin - og andres - kamp mot fluor i skiidretten. Foto: Budstikka Vis mer

Lettelse

Utover kvelden rant det på med meldinger fra alle kanter.

- Det var helt utrolig. Og koselig, sier enkemannen.

I en takk til Dagbladet den kvelden vedtaket kom, formulerte Vannebo følgende:

«Tro flytter fjell. Det gjør også god journalistikk. Fortsatt. Heldigvis. For en galskap. For en seier!»

- Nå er det bare lettelse. Mine foreldre og Torils mamma synes vi har vært uforståelig tøffe som har turt og orket å fronte denne grasrotbevegelsen som fluorsaken ble, sier Vannebo.

Sammen også i business: Arne og Toril eide og drev det svært suksessfylte selskapet AVA Eiendom sammen. Det siste Toril gjorde før hun ble syk, var å innrede deres nye kontorfellesskap. Foto: Christian Roth Christensen
Sammen også i business: Arne og Toril eide og drev det svært suksessfylte selskapet AVA Eiendom sammen. Det siste Toril gjorde før hun ble syk, var å innrede deres nye kontorfellesskap. Foto: Christian Roth Christensen Vis mer

- Dette handler ikke bare om Johaug og de som bruker fluor for å vinne OL. Den store fluorbruken har skjedd i vanlig idrett, blant amatører og blant foreldrene til 12-, 14-, 16- og 18-åringer, for at barna skal vinne et lokalt skirenn borte i skauen her. Og for at de skal vinne ti sekunder mot en annen 12-åring. Det er galmatias. Helt uvirkelig, sier Vannebo.

Han forteller om langrennskonkurranser han har vært på med barna, som har gjort ham dårlig.

- Det jaget jeg så på skistadioner, var ikke bra. Jeg så fedre som kom med en sønn eller datter på 12 til 14 år. Hovefokuset til denne pappaen, var skiene og smøringen barna gikk på. Dette er 12-åringer som trenger trygghet, selvtillit, og et ord om at «det er ikke så farlig». I stedet fikk de jaget, hvor en far skulle få med seg hva andre smurte med, og stress med skitesting. Jaget har vært en del av skisporten som har vært helt forferdelig å se på. Idretten er fantastisk, men det finnes en mørk side også, erfarer han.

Når han snakket med skipappaer og skimammaer, så erfarte han at alle ville ha fluor bort. Men samtidig ville de at barna skulle ha best mulige ski.

- «Om andre bruker fluor, skal mine barn få fluor under skiene også», sa de. Det er litt av galskapen. Sånn sett var det overmodent at man nå fikk fluorforbudet opp og fram. Og det er veldig fint at dette initiativet kom nedenfra, sier Vannebo.

Han mener fluoren har skapt et klasseskille, fordi det er så enormt dyrt med fluorsmøring:

- Det har ført til at de rikeste, mest ressurssterke foreldrene bruker mer fluor og bedre fluor enn andre gjør. Slik har altså Norges nasjonalidrett drevet på. Sporten har vært i feil retning med den fluorgalskapen.

Tilbake i bua

12 par ski står oppstilt langs veggen i et rom i garasjen.

Det ligger hundrevis av smøreprodukter på bord og i skuffer.

- Dette var Torils skibod. Dette var arbeidsbenken hennes slik hun forlot den.

Arne sier at følelsene stikker i ham.

I bua: Arne tilbake i Torils smørebu. - Det gjør vondt, sier han. Foto: Christian Roth Christensen.
I bua: Arne tilbake i Torils smørebu. - Det gjør vondt, sier han. Foto: Christian Roth Christensen. Vis mer

- Det er ikke det koseligste rommet jeg er inne i. Det er ikke noe hyggelig å gå og kikke på dette her. Åpner jeg denne…, sier Arne og drar ut en skuff i smørebua.

- Dette er bare vondt. Det er fluor og skismøring overalt her. I ettertid ser jeg at det var galskap.

Arne står midt i spøkelset av en skibod og innrømmer:

- Jeg har ikke klart å fjerne noe av skismøringen. Jeg har knapt orket å gå inn hit.

- Ikke hyggelig: - Det er fluor og skismøring overalt her. I ettertid ser jeg at det var galskap, sier Vannebo. Foto: Christian Roth Christensen.
- Ikke hyggelig: - Det er fluor og skismøring overalt her. I ettertid ser jeg at det var galskap, sier Vannebo. Foto: Christian Roth Christensen. Vis mer

Morskjærlighet

Toril sto her hver fredag og lørdag i 12 år, forteller Arne.

- Hun preppet for våre tre barn, men også for andre. Hun sa hun fant en ro av det, i en aktiv hverdag. Men hun gjorde det mest for barna sine, fordi hun elsket dem, og ville de skulle ha så gode ski som mulig. At de ikke skulle stille noe dårligere enn andre i alle fall. Arne stanser, før han sier:

- Det er vel en slik kjærlighet en mor har.

Barna ga seg med langrenn etter at Toril døde. Det ga ikke mening lenger.

Alle har fått sporten opp i halsen.

- Det verste er at det er hundretusenvis av foreldre og amatører som Toril der ute. Svært mange får i seg fluoren. I garasjer og skur, sier Arne.

Han sier Toril var en gylden representant for de norske idrettsmødrene. De som sjelden kommer fram i lyset.

- Det var ikke måte på hvor mye hun sto på, sier Arne.

Beundret: Arne studerer bilder fra 33 års samliv med Toril. Foto: Christian Roth Christensen.
Beundret: Arne studerer bilder fra 33 års samliv med Toril. Foto: Christian Roth Christensen. Vis mer

Har gjort det for Toril

Arne Vannebo sier han har ført denne kampen for Torils del.

- Jeg er ikke glad i å fronte noe i det hele tatt. Men det er veldig lett å fronte denne saken. Både fordi fluor er farlig, og fordi Toril startet denne kampanjen.

- Føles vedtaket om fluorforbud som en closure for deg og familien?

- Jeg ble veldig glad. Ikke det at vi har vunnet noe, men det gjør det enklere å legge saken fra seg. Den kunne jo ha rullet og gått i årevis. Nå ble det i stedet en fin avslutning.

Tidlig skitur: Eldste datter Celine på skitur med mamma. Foto: privat
Tidlig skitur: Eldste datter Celine på skitur med mamma. Foto: privat Vis mer

Også i Vannebos jobb-og forretningsliv har de siste ukers private hendelser blitt tema.

- En i styret vårt, som for øvrig er lege, sa: «Arne, du har gjort mye bra i business og du har gjort mange fine dealer. Men det du har gjort for fluorsaken, overgår alt. Dette er 100 ganger viktigere.» Klart, det føles veldig bra, når du vet hvor farlig fluorstoffene er, sier Vannebo.

Han forteller at han igjen har fått mange henvendelser fra folk som har mistet en mann eller en pappa som smurte ski for barna og var aktive i smørebua.

- Nå lurer flere på om fluor er årsaken. Det har gjort inntrykk, sier Vannebo.

Siste avskjed: Mor Toril gir datteren en varm klem. Den dagen hadde familien fått beskjed fra helsepersonell på Lovisenberg Hospice om å ta farvel. Foto: privat
Siste avskjed: Mor Toril gir datteren en varm klem. Den dagen hadde familien fått beskjed fra helsepersonell på Lovisenberg Hospice om å ta farvel. Foto: privat Vis mer

- Veldig personlig

Arne Vannebo blar i bilder på Ipaden sin. Bilder fra Torils liv.

- Der gifter vi oss, sier han og blir stille.

- Vi måtte ha et sånt bilde hvor vi skjærer i bryllupskaka.

Han blar videre.

- Der er Toril og jeg på skitur med barna bak i pulken. Og der er vår datter Camilla, og Toril. Ganske nydelig, syns du ikke? Det er ett av de aller siste bildene av henne før hun ble syk. Hun ser helt strålende ut, sier Arne.

Han har båret ned to store kasser med ting fra Torils liv – og død. Kort som utøverne hennes skrev da hun døde. Minnebøker. Noen utklipp.

- Som jeg prøver å si til barna…Det er de som mister mammaen sin når de er ett år gamle. Barna våre har fått oppleve henne og elske henne. De vil huske henne. Hun har satt sitt fotavtrykk på dem. Det er vi takknemlig for. Og om jeg skal bli veldig personlig…, fortsetter Arne.

I ramme: Et fotografi av Toril henger i glass og ramme hjemme i familiehuset på Nesøya. Foto: Christian Roth Christensen / privat
I ramme: Et fotografi av Toril henger i glass og ramme hjemme i familiehuset på Nesøya. Foto: Christian Roth Christensen / privat Vis mer

Han begynner å snakke om den eneste gangen under sykdomsperioden at Toril strigråt. Da hun høsten 2016 fortalte ham at hennes høyeste ønske var at han skulle finne seg ny kjæreste og bli lykkelig igjen.

- Der og da skjønte jeg ikke hvorfor hun tok det opp. Jeg har vært nede i en dyp bølgedal, men jeg har klart å komme meg litt opp igjen.

Det kjæreste: Barna var alt for Toril. Hun var også alt for dem, forteller de. Foto: privat.
Det kjæreste: Barna var alt for Toril. Hun var også alt for dem, forteller de. Foto: privat. Vis mer
Glade dager: Toril med yngstedatteren Camilla. Foto: privat.
Glade dager: Toril med yngstedatteren Camilla. Foto: privat. Vis mer

Arne stanser.

- I dag har jeg også ny kjæreste. Det er spesielt. Også fordi hun heter Torill. Det siste jeg hadde i hodet mitt, var å møte en ny. Når man står i dypet, virker livet så meningsløst. Men det går en tid, så er man er tilbake i et visst humør. Vi er noen fine skapninger, vi mennesker.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media