Det henger et bilde i sort-hvitt i gangen hjemme hos Arne Vannebo.
Det er et fotografi hvor han holder rundt sin dødssyke kone Toril i sofaen hun bodde i på slutten.
- Hun er uerstattelig. Vi levde sammen 24 timer i døgnet. Det ble ekstra hardt siden vi var så tosomme. Toril og jeg jobbet sammen, vi reiste, farta og trente. For meg var det veldig rart å gå og legge seg alene. Helgene var ille, feriene var ille.
Det har gått tre år.
- Helt i starten holdt vi oss oppe av de fine historiene og ordene vi hørte om mamma. Da de stilnet, kom tomrommet. Da begynte det å gå opp for meg:
«Jeg kommer aldri til å møte mamma igjen. Jeg kommer aldri til å prate med henne. Hun er borte», minnes eldstedatter Celine.
- Plutselig var det julaften. Vi satt noen ganger og gråt sammen, fokuserte på å få en fin jul. Og på å gjøre ting slik mamma ville gjort det, sier hun.
Stor interesse
Historien om Toril Stokkebø er Dagbladets mest leste sak i år. Til sammen har over 815 000 lest den bare på nettet. Leserne har brukt 91 000 timer, godt over ti år, på å lese den.
Reportasjen tar oss med gjennom livet til Stokkebø, den forteller om hennes rolle som mor og langrennstrener for hundrevis av barn og unge i Asker og Bærum.
Sist, men ikke minst gir det en svært inngående beskrivelse av Torils – og familiens - kamp mot kreftsykdommen de ti månedene den sto på.
Etter å ha fått påvist kreftsykdommen forteller historien at Stokkebø gikk inn i smøreteltene og jaget barn og unge ut derifra. Grunnen var at leger hadde sagt til henne at fluordampen hun hadde blitt eksponert for gjennom 12 år i smørebua, kunne ha påført henne nyrekreften.
Nå ville hun få smørere og foreldre til å beskytte seg mot de farlige fluorstoffene når de smurte ski for barna.
I reportasjen tok også Stokkebøs kreftleger og andre leger for første gang bladet fra munnen og snakket om den mulige forbindelsen mellom fluorstoffene hun hadde vært utsatt for i smørebua og den aktuelle kreftsykdommen.
Toril måtte gi tapt mot kreften 25. november 2016, 49 år gammel.
I reportasjen leser man om bisettelsen, hvor hundrevis av barn og unge som Toril hadde vært trener for, satt i midtgangen av kapellet og sørget og hyllet henne.
11. januar 2017, den dagen som ville vært Torils 50-årsdag, gikk familien i snøen bortover kirkegården ved Østenstad kirke. Der satt de ned urnen til Toril.
- Gråt
- Folk kastet seg om halsen på meg og gråt åpenlyst da de møtte meg etter at den artikkelen kom ut. Det er veldig sterkt, for du er sjelden i stemning til å snakke om så triste ting. Noen av de jeg møtte var voksne mannfolk som jeg kjenner som forretningsmenn, som jeg aldri har vært i nærheten av å se en tåre i øyekroken på før, forteller enkemannen Arne Vannebo.
Han har gjort seg noen tanker om hvorfor så mange har latt seg berøre.
- Fordi vi er så åpne. At vi viste bilder av Toril slik sykdommen var helt til slutt. At vi delte de siste sms’ene vi sendte hverandre før hun døde. Alt det gjør at folk byr mer på seg selv tilbake, tror han.
- Mange var lei seg på våre vegne. Andre var forbanna for at ingen på toppen av skiidretten har informert vanlige skifolk ordentlig om farene ved fluorsmøring. Folk har følt veldig med oss.
-Som det var regissert
Så, om kvelden lørdag 23. november, skjedde det noe som snudde alt om på ny for familien Vannebo.
Hjemme på Nesøya satt Arne, de tre barna og andre familiemedlemmer samlet for å markere treårsdagen etter Torils død.
- Sønnen vår, som er i militæret i Nord-Norge, kom hjem for å være med. Den eldste datteren vår Celine kom også flygende inn fra Paris bare for den helga. Mine foreldre og Torils mor var også der, forteller Arne.
De hadde akkurat satt seg til bords da Arnes telefon begynte å ringe, og ringe.
Den første som ringte, var en kamerat av Arne.
«Gratulerer», sa han.»
«Har du sett nyhetene?» spurte han videre.
Arne Vannebo skjønte ikke umiddelbart hva han snakket om.
Saken var denne:
Den lørdagen vedtok det Internasjonale Skiforbundet FIS svært overraskende et totalforbud mot fluor i skikonkurranser i hele verden. Nyheten slo ned som en bombe i skiverdenene.
Dagbladets avslørende saker om de skadelige helsevirkningene av fluorsmøringen – en serie som nettopp åpnet med en stor sak om Toril Stokkebø - ble oppgitt som en medvirkende årsak til at vedtaket kom så raskt.
- Det var spesielt. Det er nesten så det var regissert, forteller Vannebo.
Lettelse
Utover kvelden rant det på med meldinger fra alle kanter.
- Det var helt utrolig. Og koselig, sier enkemannen.
I en takk til Dagbladet den kvelden vedtaket kom, formulerte Vannebo følgende:
«Tro flytter fjell. Det gjør også god journalistikk. Fortsatt. Heldigvis. For en galskap. For en seier!»
- Nå er det bare lettelse. Mine foreldre og Torils mamma synes vi har vært uforståelig tøffe som har turt og orket å fronte denne grasrotbevegelsen som fluorsaken ble, sier Vannebo.
- Dette handler ikke bare om Johaug og de som bruker fluor for å vinne OL. Den store fluorbruken har skjedd i vanlig idrett, blant amatører og blant foreldrene til 12-, 14-, 16- og 18-åringer, for at barna skal vinne et lokalt skirenn borte i skauen her. Og for at de skal vinne ti sekunder mot en annen 12-åring. Det er galmatias. Helt uvirkelig, sier Vannebo.
Han forteller om langrennskonkurranser han har vært på med barna, som har gjort ham dårlig.
- Det jaget jeg så på skistadioner, var ikke bra. Jeg så fedre som kom med en sønn eller datter på 12 til 14 år. Hovefokuset til denne pappaen, var skiene og smøringen barna gikk på. Dette er 12-åringer som trenger trygghet, selvtillit, og et ord om at «det er ikke så farlig». I stedet fikk de jaget, hvor en far skulle få med seg hva andre smurte med, og stress med skitesting. Jaget har vært en del av skisporten som har vært helt forferdelig å se på. Idretten er fantastisk, men det finnes en mørk side også, erfarer han.
Mamma skal dø
Når han snakket med skipappaer og skimammaer, så erfarte han at alle ville ha fluor bort. Men samtidig ville de at barna skulle ha best mulige ski.
- «Om andre bruker fluor, skal mine barn få fluor under skiene også», sa de. Det er litt av galskapen. Sånn sett var det overmodent at man nå fikk fluorforbudet opp og fram. Og det er veldig fint at dette initiativet kom nedenfra, sier Vannebo.
Han mener fluoren har skapt et klasseskille, fordi det er så enormt dyrt med fluorsmøring:
- Det har ført til at de rikeste, mest ressurssterke foreldrene bruker mer fluor og bedre fluor enn andre gjør. Slik har altså Norges nasjonalidrett drevet på. Sporten har vært i feil retning med den fluorgalskapen.
Tilbake i bua
12 par ski står oppstilt langs veggen i et rom i garasjen.
Det ligger hundrevis av smøreprodukter på bord og i skuffer.
- Dette var Torils skibod. Dette var arbeidsbenken hennes slik hun forlot den.
Arne sier at følelsene stikker i ham.
- Det er ikke det koseligste rommet jeg er inne i. Det er ikke noe hyggelig å gå og kikke på dette her. Åpner jeg denne…, sier Arne og drar ut en skuff i smørebua.
- Dette er bare vondt. Det er fluor og skismøring overalt her. I ettertid ser jeg at det var galskap.
Arne står midt i spøkelset av en skibod og innrømmer:
- Jeg har ikke klart å fjerne noe av skismøringen. Jeg har knapt orket å gå inn hit.
Morskjærlighet
Toril sto her hver fredag og lørdag i 12 år, forteller Arne.
- Hun preppet for våre tre barn, men også for andre. Hun sa hun fant en ro av det, i en aktiv hverdag. Men hun gjorde det mest for barna sine, fordi hun elsket dem, og ville de skulle ha så gode ski som mulig. At de ikke skulle stille noe dårligere enn andre i alle fall. Arne stanser, før han sier:
- Det er vel en slik kjærlighet en mor har.
Barna ga seg med langrenn etter at Toril døde. Det ga ikke mening lenger.
Alle har fått sporten opp i halsen.
- Det verste er at det er hundretusenvis av foreldre og amatører som Toril der ute. Svært mange får i seg fluoren. I garasjer og skur, sier Arne.
Han sier Toril var en gylden representant for de norske idrettsmødrene. De som sjelden kommer fram i lyset.
- Det var ikke måte på hvor mye hun sto på, sier Arne.
Har gjort det for Toril
Arne Vannebo sier han har ført denne kampen for Torils del.
- Jeg er ikke glad i å fronte noe i det hele tatt. Men det er veldig lett å fronte denne saken. Både fordi fluor er farlig, og fordi Toril startet denne kampanjen.
- Føles vedtaket om fluorforbud som en closure for deg og familien?
- Jeg ble veldig glad. Ikke det at vi har vunnet noe, men det gjør det enklere å legge saken fra seg. Den kunne jo ha rullet og gått i årevis. Nå ble det i stedet en fin avslutning.
Også i Vannebos jobb-og forretningsliv har de siste ukers private hendelser blitt tema.
- En i styret vårt, som for øvrig er lege, sa: «Arne, du har gjort mye bra i business og du har gjort mange fine dealer. Men det du har gjort for fluorsaken, overgår alt. Dette er 100 ganger viktigere.» Klart, det føles veldig bra, når du vet hvor farlig fluorstoffene er, sier Vannebo.
Han forteller at han igjen har fått mange henvendelser fra folk som har mistet en mann eller en pappa som smurte ski for barna og var aktive i smørebua.
- Nå lurer flere på om fluor er årsaken. Det har gjort inntrykk, sier Vannebo.
- Veldig personlig
Arne Vannebo blar i bilder på Ipaden sin. Bilder fra Torils liv.
- Der gifter vi oss, sier han og blir stille.
- Vi måtte ha et sånt bilde hvor vi skjærer i bryllupskaka.
Han blar videre.
- Der er Toril og jeg på skitur med barna bak i pulken. Og der er vår datter Camilla, og Toril. Ganske nydelig, syns du ikke? Det er ett av de aller siste bildene av henne før hun ble syk. Hun ser helt strålende ut, sier Arne.
Han har båret ned to store kasser med ting fra Torils liv – og død. Kort som utøverne hennes skrev da hun døde. Minnebøker. Noen utklipp.
- Som jeg prøver å si til barna…Det er de som mister mammaen sin når de er ett år gamle. Barna våre har fått oppleve henne og elske henne. De vil huske henne. Hun har satt sitt fotavtrykk på dem. Det er vi takknemlig for. Og om jeg skal bli veldig personlig…, fortsetter Arne.
Han begynner å snakke om den eneste gangen under sykdomsperioden at Toril strigråt. Da hun høsten 2016 fortalte ham at hennes høyeste ønske var at han skulle finne seg ny kjæreste og bli lykkelig igjen.
- Der og da skjønte jeg ikke hvorfor hun tok det opp. Jeg har vært nede i en dyp bølgedal, men jeg har klart å komme meg litt opp igjen.
Arne stanser.
- I dag har jeg også ny kjæreste. Det er spesielt. Også fordi hun heter Torill. Det siste jeg hadde i hodet mitt, var å møte en ny. Når man står i dypet, virker livet så meningsløst. Men det går en tid, så er man er tilbake i et visst humør. Vi er noen fine skapninger, vi mennesker.
