MORO NOK:  Norge vinner igjen. Det gjør nordmenn glade og sporten like god. FOTO: Hans Arne Vedlog  / Dagbladet.
MORO NOK: Norge vinner igjen. Det gjør nordmenn glade og sporten like god. FOTO: Hans Arne Vedlog / Dagbladet.Vis mer

Tidenes beste spurter

Enda en Petter-seier gjør bare denne sporten enda bedre.

ET stafettgull vil alltid lyse sterkest som en felles opplevelse. Akkurat som denne triumfen med tre debutanter, full klaff med Anders Gløersen i det vanskelige laguttaket og så fine ski at Petter Northug på sisteetappen kunne spille sin vante stakkato seiersvals med konkurrentene uten tanke på gliden.

Det er blitt mye av den valsen. Norsk langrenn har aldri stått sterkere enn under dette mesterskapet i Falun. Likevel går det fortsatt an å løfte fram den ene på dette sterke herrelaget.

Så spesiell er Petter Northug.

I DAG spurtet han inn sitt femte VM-gull på stafett på rad. Der han aldri henter inn Bjørn Dæhlie på den offisielle rekka over store norske langrennskonger og fortsatt  rent følelsesmessig selvsagt pent må holde seg i skyggen av legenden Oddvar Brå, har ingen forandret denne sporten som Petter.

Nettopp denne spurten var et godt bevis på det. Der Northug i Sapporo vant sitt første stafettgull for åtte år siden mot den gamle, seige langrennstypen, har konkurrentene forlengst lært å komme med neste generasjons sprintere.

Det var derfor det ble tettere enn noen gang mot Calle Halfvarsson, selv om Petter aldri vil innrømme at han var truet.

Han var det nok ikke heller.

VI skal derimot innrømme at vi fortsatt liker å vinne slike oppgjør.  Mer bortkastet omtanke har vi ikke for konkurrentene i en stafett. Så lenge det er spennende før Norge vinner, er det best for oss. Og i lengden ganske likegyldig for resten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fortsatt er det noen som henger såpass med geipen at de velger å bli igjen i det nitriste bildet av at enhver norsk seier er et tap for langrennssporten. Det gjør ikke denne lille sporten hverken større eller bedre.

Samtidig som vi alltid vil trenge noen å leke ski med, må vi huske på hvilken idrettsbarnehage vil tilhører:

•• Dette er og blir en konkurranse for noen få land.

Det er ikke mange folk som har snø og skikultur nok til å finne meningen med et internasjonalt VM-felt på 17 landslag der bare fem, seks egentlig har mulighet til å vinne.

LANGRENNSSPORTEN har aldri vært; og vil aldri bli annerledes.

Dette dreier seg mest om Norge, Russland og Sverige som av og til får besøk på pallen av Finland, Tyskland, Frankrike, Sveits og Italia. Resten er noen slengere med estere, polakker, amerikanere, canadiere, kazakstanere og japanere. Pluss på et par løpere med dop, og stryk for all del et par av de nevnte landene fra medaljestatistikken på grunn av masse gammel juks.

Der har du omtrent den internasjonale langrennstoppen med Norge på topp.

Og det er definitivt ikke noe å være lei seg for så lenge vi vinner fordi nordmenn flest både er glad i å gå på ski og se på ski.

PROBLEMET oppstår når vi innbiller oss at langrenn i seg selv er en variert nok TV-idrett til å holde på et publikum som ikke har noen hverdagskultur på ski. De siste årene har den fine TV-veksten kommet med Justyna Kowalczyk og det store polske markedet, på samme vis som tyskernes framgang for ti år siden ble starten på Tour de Ski.

Dette er små miljøer som aldri vil kunne konkurrere jevnt med nasjonene der langrenn er hverdagsidrett, og de blir ikke større ved at de få stormaktene sturer over sine mange seire.

DERIMOT skal vi glede oss med alle vinnerne, dele kunnskap om det å gå fort på ski og sammen bygge en idrett med tettest mulig konkurranser og finest TV-underholdning for de utenfor skifamilien som likevel ser på.

Ingen har de siste årene gjort dette mer effektivt enn Petter Northug. At han vant enda en gang, er bare et gode for sporten. Petter har satt en standard som løfter langrennssporten og gjør den morsommere.

Da er det bare å være norsk og glad.