Tidenes prestasjon

Tenk deg at du i løpet av en times tid får inn V5 på Bjerke, tolver'n i tipping og sju rette i Lotto. Da nærmer du deg kanskje lykkefølelsen Thomas Alsgaard hadde i går. Men du når ikke helt opp. For det Thomas opplevde i går, er helt unikt.

Vinner du i Lotto, har du flaks. Vinner du VM-gull på ski, har du ikke flaks - da er du bare dyktig.

Og ingen er dyktigere enn Thomas Alsgaard. Utgangspunktet kunne knapt vært verre: skader, problemer, lange treningsavbrekk og bare dårlige resultater. Høsten og forvinteren var et mareritt for en som ville bli verdensmester på ski.

Thomas sto foran sin største utfordring. Fysisk, men mest mentalt.

Det er tunge tanker som går gjennom et hode som til stadighet får juling: langt etter de andre gutta på trening, bare en skygge av seg sjøl i renn.

Thomas måtte overbevise seg sjøl om at det var mulig å bli best igjen. På ekstremt kort tid.

Noen ville gitt opp.

Thomas uffa og stønna på sedvanlig pessimistisk vis, men gjøv løs på oppgaven.

DA JEG TRAFF ham i Ramsau før jul, var han smådeppa, psykisk sliten og liknet lite på en verdensmester.

Jeg pratet med ham igjen under ski-NM for noen uker siden. Da ble han slått av et 30-tall løpere, men kroppsspråket avslørte at noe hadde skjedd.

Thomas var blid og fornøyd. Han hadde fattet håp om at det umulige likevel kunne være mulig. Hodet hadde så smått begynt å slippe gjennom noen positive tanker. Kroppen ga signaler det var lenge siden den hadde gitt.

Det har vært en tung vei. Tyngre enn du og jeg er i stand til å forstå.

At han har lyktes er bortimot utrolig, om du kjenner kravene en verdensmester i langrenn må innfri.

Men Thomas har noe konkurrentene hans ikke har:

I TILLEGG TIL en unik fysisk motor har han en mental styrke og en stålvilje som jeg bare har sett hos enere som Gunde Svan, Bjørn Dæhlie og Bente Skari.

Du så et glimt av det i går. Da storfavoritt Andrus Veerpalu ledet med sju sekunder og alle trodde toget hadde gått. Sjøl Thomas trodde det var kjørt. Men så bestemte han seg for å prøve litt til, gå enda litt fortere. Det skulle egentlig ikke være mulig, det heller. Men det var det, fordi Thomas ville det, mer enn noen andre.

Uten hodet sitt, med alle mulige rare tanker oppi, hadde han aldri klart det han gjorde i går.

HAN INNRØMMER sjøl at han neppe hadde klart det uten den harmonien han har i livet sitt heller.

Før var det Thomas og bikkja.

En flott ekvipasje, men det er liten tvil om at samboer Rønnaug Schei er en bedre samtalepartner og en nyttigere støttespiller enn gordonsetteren Mira.

Rønnaug har, sammen med landslagstrener Carl Henning Gran, servicemann Hein Bergersen og personlig rådgiver Erik Røste, tilført Thomas den tryggheten og den trua på seg sjøl han til tider har hatt problemer med å mobilisere helt på egen hånd.

Men det han presterte i går, det gjorde han alene.

Jeg har aldri sett et råere og mer spennende skirenn.

Jeg har i alle fall aldri sett en lykkeligere vinner.

Thomas Alsgaard vant ikke bare et skirenn i går.

Han vant en kamp som har vart over et halvår, og som har vært mye tøffere og hardere enn den timen han brukte på å spurte seg til VM-gull i går.

JEG HAR ALLTID holdt Bjørn Dæhlies femmilsgull i Nagano-OL for tidenes råeste løp.

Etter å ha fulgt Thomas det siste halve året, og vært vitne til det som skjedde under tremila i går, skyver jeg Dæhlie ned til sølvplass.

Det Thomas Alsgaard har gjort det siste halvåret, og som endte med et vanvittig VM-gull i Val di Fiemme i går, er tidenes norske langrennsprestasjon.