Tidenes største OL-tabbe

Det skal mye til å smøre bort fire gullhåp. De norske smørerne klarte det.

PRAGELATO (Dagbladet.no): Det var en gang en norsk skøytesprinter som reiste halve jorda rundt for å gå 500 meter under Sapporo-OL i Japan. Den vinterdagen i 1972 ble han stående igjen på startstreken da skuddet gikk, slik at han måtte reise igjen uten å ha konkurrert.

Inntil i formidag har den lille triste skøytehistorien stått for meg som tidenes norske OL-tabbe, men nå er den slått.

Og det til gagns.

Der den uheldige skøytesprinteren Ole Christian Iversen bare opplevde en rekordlang personlig nedtur, rokker dagens smørebom i Pragelato ved det aller helligste rommet i den formidable norske vinterframgangen:

Smørebua.

Denne missen setter et spørsmålstegn ved kvaliteten på det norske kunnskapsregimet som har drysset gull over nasjonen i femten år.

FOR dette var egentlig norske forhold:

- Flott vintervær for utøverne, konstaterte vår lokale bombekontrollør da vi for et par timer siden kjørte gjennom detektorteltet utenfor langrennsstadion.

MEDALJESJANSENE FORSVANT I SNØEN: Forholdene var perfekte for sliteren Odd-Bjørn Hjelmeset. Det var bare det at de norske smørerne hadde satset på klarvær. Foto: Scanpix
MEDALJESJANSENE FORSVANT I SNØEN: Forholdene var perfekte for sliteren Odd-Bjørn Hjelmeset. Det var bare det at de norske smørerne hadde satset på klarvær. Foto: Scanpix Vis mer

Da var det flere snøfnugg i lufta enn carabinieri-folk i sperringene. I OL-området betyr det tett, tett snøvær.

Kanskje for tett til å skjønne hva som kom til å skje fra start på den planlagte norske paradegrenen:

- Vi får håpe at det slutter å snø, sa smøresjef Terje Langli til Dagbladet.no underveis i fadesen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men vær sikker; i Pragelato snør det fortsatt, og det er ikke været det prates om i det norske langrennsmiljøet.

Å BOMME på et lokalt snøvær gjør selv den beste metereolog. Det er ikke der langrennslederne sviktet mest. Det er verre med helhetstenkningen.

Gjennom mange år har Norge bygget opp en formidabel smøreorganisasjon for å stå desidert best rustet til å takle helhet.

Seinest i solskinnet i går fortalte langrennssjef Bjørnar Håkonsmoen om hvor bra det ville bli med et væromslag:

- Russerne er dårlige på det. De trenger mange dager på å omstille seg, forklarte han de som måtte synes andre nasjoners trøbbel er godt idrettsnytt.

I stedet viste det seg at det var vi som bare trengte noen minutter på å bomme slik at du finner hviterusseren Alexander Lasutkin foran alle de fire norske gullhåpene på den ferske resultatlista.

LASUTKIN er en glimrende langrennsløper, men om du tar deg en tur til Hviterussland trenger du bare å stikke foten innenfor den nedslitte, folketomme ankomsthallen på hovedflyplassen utenfor Minsk for å skjønne at dette ikke er landet med penger og teknologiske ressurser til å utvikle skismørning for nysnø ved temperaturer rett under null.

Selv ikke i Europas siste diktatur er det overskudd til slik nasjonalistisk pynt.

I internasjonal langrennsport er det Norge som har ressursene, og i dag forvaltet vi dem ekstremt dårlig.

FLERE ÅR med smøreanalyser ble slengt vekk da smørere og ledere gamblet på å sende alle fire løperne avgårde med klister i bunn og tørrvoks som dekke.

Selv mener de at de norske startene kom for tett til å bytte underveis, og det er greit nok. Tilbakemeldinger fra sporet er umulig med bare ti minutters startdifferanse selv om det lugget for nordmennene fra første dobbelttak utover sletta.

Feilen var å tillate alle å satse på samme kombinasjon, slik at fire av verdens beste klassiskløpere ble sjanseløse.

PÅ VRIENT nullføre kreves det tøffere felles valg der den enkeltes OL-sjanser blir ofret for å få et godt lagresultat.

Sånt fordrer et sterkt lagmiljø, men nettopp de norske guttene har vist at de tåler å gi bort medaljer til hverandre.

I dag var det ledelsen som sviktet, ikke løperne.

ETTER den norske smørerevolusjonen på 90-tallet, har det vært mye kniving og intriger om makten i smørebua. Den gamle verdensmesteren Terje Langli overtok den foran sist sesong, og det nye laget hans leverte svært gode resultater i Oberstdorf-VM.

Da hjelper det kanskje ikke å rope etter regimeskifte for å døyve den verste skuffelsen. Norsk toppidrett må bygge på mer enn spontante følelser.

Men akkurat nå er det skuffelsen over et fullstendig ødelagt løp som herjer.

Og det føles som tidenes største norske OL-tabbe.

Er du enig med Esten i at dette er tidenes norske OL-blemme? Del din mening!