SUKSESS MED BALLHOLD:  Tyskland bruker flere pasninger enn noen andre i VM, og har hatt suksess  med det. Slik lever litt av den spanske tenkningen videre selv om Spania forlengst er utslått.  FOTO:AP/Matthias Schrader.
SUKSESS MED BALLHOLD: Tyskland bruker flere pasninger enn noen andre i VM, og har hatt suksess med det. Slik lever litt av den spanske tenkningen videre selv om Spania forlengst er utslått. FOTO:AP/Matthias Schrader.Vis mer

Tiki-taka var visst ikke død

Flest pasninger gir flest angrep og flest skudd. Men ingen garanti for VM-gull.

FORLEDEN fikk Spanias kjappe hjemtur fra Brasil flere kritikere til å skrive ut en hasteerklæring om tiki-taka fotballens død. De synes de hadde grunn til det etter Barcelonas stagnasjon og  ypperstepresten Pep Gardiola sitt nederlag med Bayern München for Real Madrid i semifinalen i Champions League.

Fullt så enkelt er det visst ikke.  Nå viser statistikken at VM-lagene holder på ballen som aldri før:

•• Foreløpig er det 390 pasninger pr. lag pr kamp; en økning på drøyt 10% fra sist VM i 2010.

Akkurat den turneringen var jo tiki-taka stilens VM-gjennombrudd med et Spania som kontrollerte både ballen og alle motstanderne.

Nå er spanjolene ute, men tenkningen deres har satt seg.

DEN sammenhengen er mest synlig på Tyskland. Her er stammen med seks, syv startspillere fra Bayern München tydelig inspirert av Gardiola, og noen av dem holder ballen enda lenger innad i laget enn det spanjolene gjorde i sist VM.  Gardiola-elevene Toni Kros (414 pasninger - 86% vellykkete) og Philip Lahm (390 pasninger- 88% vellykkete) er  landslagets flittigste og mest suksessrike ballholdere, og blir bare såvidt slått på sammenlagtlista av Argentinas midtbaneanker Javier Mascherano.

Den tålmodige angrepsoppbyggingen gjør nettopp Tyskland og Argentina til VMs klart mest ballholdende lag med henholdsvis  3060 og 2650 pasninger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og denne tålmodigheten blir foreløpig bra betalt.

FOR fire av de seks VM-nasjonene som har brukt ballen mest innad i laget, er klar for kvartfinalen. Det gjelder i tillegg til tyskerne og argentinerne, også Frankrike og Belgia. På denne lista følger Brasil som nummer sju.

De tre øvrige kvartfinalistene er mer kontringsbasert. Nederland med 1812 pasninger har for eksempel bare 60% av tyskernes ballhold, mens Colombia og Costa Rica følger bak med 1784 og 1700.

Det lave nederlandske ballholdet blir selvsagt hardt diskutert i hjemlandet. Her snakker vi tross alt om totalfotballens mor og en slekt som er blitt vant til at deres lag er så sterkt at det kan prege kampene også med eget spill. Motspill; altså kontringer, er i en slik dyp fotballkultur mindre fint.

SELV om nederlenderne foreløpig har scoret mest (12) med sin forsiktige strategi, er det de ballholdende lagene som også får til flest angrep og flest avslutninger.

Lista over angrep toppes av Argentina, foran Belgia, Frankrike, Tyskland og Brasil. De fem lagene som skyter mest er Belgia (81), Argentina (77), Frankrike (77), Brasil (70) og Tyskland (66).

Så antyder de tre siste rundene hva som er mest effektivt.

NOE endelig stilsvar kommer ikke i denne turneringen heller. Fotball på dette nivået har sjelden det. For alle er det snakk om en blanding akkurat som Atletico Madrid i sist sesong både var i stand til å presse istykker Barcelona samt å holde ballen lenge når de ville.

I VM er det flere eksempler på denne blandingen. Først og fremst vises variasjonen i Chiles kvaliteter.

Chilenernes høye, aggressive press har  vært det mest markante taktiske grepet i denne turneringen. Det var de som løp Spania ut av VM, og slik dro debatten om tiki-taka fotballens påståtte død videre fra europeisk klubbfotball til en internasjonal trend.

Men Chile er ikke noe typisk kontringslag. De holder gjerne ball, og evner det mer enn de fleste. Det viser tredjeplassen bak Tyskland og Argentina på lista over turneringens mest ballholdende nasjoner.

Der er også USA så høyt som på sjetteplass til tross for at amerikanerne med sin svært gode maksfart, ekstreme løpsstyrke og relativt begrensete individuelle ferdigheter på små områder,  i utgangspunktet virker som det perfekte kontringslaget. I stedet valgte altså Jürgen Klinsmann å la spillerne sine holde ganske mye på ballen.

KANSKJE er det slik for flere trenere og spillere som Pep Gardiola uttrykte det etter nederlaget mot mer kyniske Real Madrid i våres:

- Jeg har ingen holdbare argumenter for mitt system etter dette resultatet, men jeg kan ikke bytte ut det jeg føler. Jeg liker å spille ball.

PS) Den flinke engelske fotballskribenten Jonathan Wilson hadde for to måneder siden en svært interessant kommentar i The Guardian om framtida for tiki-taka. Du kan lese den her: Is this the end for tiki-taka football?.

Esten O. Sæther er landslagstrener i futsal (innendørsfotball) og kommentator i Dagbladet.