Til OL på business class

- Jeg satt ved siden av Kjersti Grini på flyet hjem fra Atlanta. Hun bare skrudde av bryteren og sov som en stein hele veien. Jeg ble rett og slett imponert, sier Marianne Pettersen (25). I dag reiser hun og resten av fotballjentene til Sydney. Marianne gruer seg til reisa. Oppholdet, derimot - ser hun lyst på.

Rett nok har Olympiatoppen spandert business class på jentene. Det gir Marianne & co sånn ca 15 cm bedre plass til fotballbeina sine - og litt varmere mat.

Det er tid for fotballjentenes måned i rampelyset igjen. Det skjer hver gang det er OL eller VM.

Marianne hadde gjerne sett at jentefotballen fikk mer oppmerksomhet sånn til hverdags. Men innser at foreløpig får de ta til takke med det de får når det skjer noe rundt dem - og gjøre det beste ut av det.

Trynefaktor

Marianne Pettersen tror som norske fotballjenter flest at OL kan vinnes. Det står det ikke så mye om i denne artikkelen. Og akkurat det har Marianne et blandet forhold til.

Hun synes at intervjuer med fotballspillere først og fremst bør handle om fotball.

Samtidig vet hun at skal noen i det hele tatt intervjue fotballjenter, må jentene - og produktet deres - - være kjent. Og kjent blir de ved blant annet å stille opp på intervjuer som dette, fritt for både 4-5-1 og 4-4-2.

- Jeg skjønner jo at vi må markedsføre oss for å bli mer interessante. Folk må bli kjent med trynene våre.

- Men det blir for teit for meg når jeg leser avisene etter kamper og det ikke står et ord om kampen. I stedet kan det stå ei side om piercingen til ei av jentene, eller to sider om hjertet mitt. Teit, teit, teit.

Artikkelen fortsetter under annonsen

300 i puls

Mariannes hjerte har fått sine avissider. En «elektrisk» feil gjorde at blodet fikk en ekstrarunde inne i hjertet. Pulsen dunket i 300. Marianne måtte rett som det var ut på sidelinja og roe seg.

- Det var irriterende. Hemmende, selvsagt. Særlig hvis det skjedde flere ganger i en kamp. Da så jeg for meg folka på tribunen eller foran TV, regna med at de så på meg som ei pingle.

Nå er Marianne operert. Hjertet dunker som toppidrettshjerter flest.

- Var du redd noen gang?

- Nei, aldri faktisk. Selv ikke da legene sa jeg måtte kutte ut situasjoner som provoserte fram problemene. Mamma var kanskje litt smånervøs, jeg var mest irritert.

Naken PR

- Er du kjendis?

- Jeg blir gjenkjent her og der i alle fall.

- Er det greit?

- Egentlig ikke. Det kommer an på humøret. Noen ganger har jeg lyst til å brøle til folk, spørre hva i helvete de glor på. Andre ganger gjør det meg ingen ting.

- Men det er det du liksom jobber for, å fremme kvinnefotballen. Da må den ha profiler?

- Jada, jeg vet det da. Men noen ganger skulle jeg ønske jeg ikke ble glodd på.

- Er det derfor du går så mye på kino, fordi det er så mørkt?

- Hehe, nei dit går jeg fordi film er best på kino. Klart best. Og jeg elsker film.

- I USA er spillerne mega-kjendiser?

- Ja, de har vært flinke, klart å selge produktet sitt. Jeg tror proffligaen blir en suksess, interessen er veldig stor, sier Marianne.

Hun tror fortsatt på et potensiale i Norge. Folk på tribunene og mer kvinnefotball på TV.

- De australske jentene klarte også å skape blest om produktet sitt. De stilte opp på nakenbilder?

- Det var deres måte å gjøre det på. Helt greit for meg. Men jeg tror nok oppmerksomheten ble noe kortsiktig. Vi bør nok finne på noe som gir effekt over lengre tid.

Sa nei til 400000

- Vinne OL, kanskje?

Marianne sa nei til å bli amerikiansk proff-spiller. Lønna på rundt 400000 kroner var ikke nok til å bryte opp fra hjemlige bindinger og utdannelse.

- Hvor mye tjener du i dag?

- Jeg får et stipend fra forbundet på 85000 og litt diett og kilometergodtgjørelse fra klubben.

- Ikke all verden?

- Nei, skulle gjerne hatt litt mer så jeg fikk råd til en datamaskin. Men sånn er det.

Uten datamaskin, men med friskt mot, kaster Marianne seg nå ut i psykologi grunnfag.

- Jeg er 25, synes jeg må komme i gang med noe utdanning snart. Kan liksom ikke bare spille fotball heller.

<B>IRRITERENDE:</B> Marianne Pettersen blir irritert på pressen enkelte ganger. - Det blir for teit for meg når jeg leser avisenen etter kampene og ikke et ord står om kampen, sier Pettersen.