Til slutt valgte han toppidrett

Det gir Tom Hilde gode sjanser i år framover.

 STOR IDRETT:  En usedvanlig godt forberedt Tom Hilde slo hjemmefavorittene i Bischofshofen. FOTO: REUTERS/Leonhard Foeger .
STOR IDRETT: En usedvanlig godt forberedt Tom Hilde slo hjemmefavorittene i Bischofshofen. FOTO: REUTERS/Leonhard Foeger .Vis mer

TOM HILDE har lenge hatt lyst til å være litt spesiell. Det har gjort ham til en artig lagkamerat og en kul fyr å prate med, men ikke til en utøver som det store norske idrettspublikummet har samlet seg om. Det skjer først om han gjør det til en vane å vinne.

Seinest for et par dager siden fikset han mer oppmerksomhet enn noen gang bare ved å si noen kjappe ord om Petter Northug. Da var temaet at hoppgutta var lei av å konkurrere i skyggen av vinteridrettens dominerende figur.

Etter seieren i Bischofshofen er det med publisiteten opp til Hilde selv.

SOM idrettsutøver har han et usedvanlig godt utgangspunkt for å klare akkurat det. Det er hverken motet eller det fysiske talentet som foreløpig har skilt Hilde fra stabile topplasseringer. Bare egne valg.

Det var derfor hoppmiljøet gikk til denne sesongen med stor tro på at de hadde fått fram en ny storhopper. For tidlig sist vår bestemte Hilde seg for å la det kule bli fasade og i stedet fylle opp hverdagene med alle de rutinene som skiller de ganske gode fra de aller beste.

For 23-åringen var det nok av enkle ting å ta tak i:

•• Mye tidligere opp om morgenen slik at den første økta ble mer effektiv.

•• Nye alternative treningsformer for å utvikle balansen og koordinasjonen.

•• Litt mer åpenhet overfor trenernes faglige råd.

Til sammen ble det en ny tilværelse som toppidrettsutøver.

24 TIMERS-UTØVEREN ble denne modellen kalt i starten av den norske idrettsrevolusjonen tidlig på 1990-tallet. Det er en betegnelse som er grei å forstå:

•• Absolutt hele døgnet skal dreie seg om å bli maksimalt god i idrett.

I praksis er det ikke fullt så kjedelig som det høres ut. Det er lenge siden toppidrettsmiljøet lærte seg å tenke helhet i tilværelse. Den norske framgangen de siste tiårene er ikke blitt produsert ved hjelp av roboter.

SLIK er det liten grunn til å hoppe i stolen når Tom Hilde og kompisene hans lydig snakker om arbeidsoppgaver og automatisering. Selv i den finjusterte idretten hopping har det vist seg tilnærmet umulig å konservere den perfekte satsstillingen og flyten fra kanten i renn etter renn. Når også Janne Ahonen kommer til kort i sitt come back, er det uberegnelig blitt en regel.

I tillegg har det lett surrealistiske nye poengsystemet gitt konstant turbulens i kommentatorbuene. Når resultatlista ikke lenger er til å forstå for Arne Scheie, nytter det heller ikke å be om regnehjelp fra Per Jorsett. Sporten er blitt ren utregningsbingo, men hvilken nordmann sutrer over sånt når det i Bischhofshofen til slutt ble H for Hilde?

AKKURAT det med poengutregningen har uansett vært en sær øvelse. Poenget for publikum er dristige, lange svev og ett og annet stygt fall som heldigvis ikke ble så ille likevel.

I toppnasjonen Østerrike holder denne kombinasjonen til å trekke folk i tusentall, og sannsynligvis trenger heller ikke det norske hoppmiljøet å bekymre seg alt for mye over utilgjengelige poengutregninger og synkende TV-tall.

Publikum kommer tilbake her hjemme så fort de norske hopperne stabilt utfordrer mellomeuropeerne. På et lag i sportslig framgang har Tom Hilde alle muligheter til å klare det.

Nå som han vil mye mer enn bare å være en hyggelig kar.