RBK-JUBEL: Vadim Demidov  satte inn 0-2-målet mot Stabæk i går. Foto: Kyrre Lien / Scanpix
RBK-JUBEL: Vadim Demidov satte inn 0-2-målet mot Stabæk i går. Foto: Kyrre Lien / ScanpixVis mer

Tilbake i toppen for godt

Pengestrømmen i norsk fotball skulle brukes til å konkurrere ut RBK. Nå er pengene borte og trønderne fortsatt best.

||| NÅR RBK feirer klubbens største triumfer på randen av den første konkursen i norsk toppfotball, er det grunn til ettertanke hos et par av trøndernes argeste konkurenter. Hvordan forvaltet de egentlig muligheten til å slå ut Trondheim som landets desiderte viktigste fotballby?

Ikke så alt for imponerende ifølge regnskapstallene for gullalderen i norsk klubbfotball. Etter at TV-pengene, tilskuerne og optimismen flommet inn over de sentrale fotballarenaene fra 2004, er alt tilsynelatende blitt som før.

RBK-dominansen er ikke til å rikke på.

NOEN ÅR så det annerledes ut. Da svaiet bautaen i norsk klubbfotball av trenerskifter og intern strid mens konkurrentene mer og mer fikk sjansen til å konkurrere på tilnærmet like økonomiske vilkår. Det ga følgende medaljestatistikk gjennom pengeboomen:

• • 2004: RBK, VIF, Brann
• • 2005: VIF, Start, Lyn
• • 2006: RBK, Brann, VIF
• • 2007: Brann, Stabæk, Viking
• • 2008: Stabæk, FFK, Tromsø

Altså hele tre nye seriemestere på bare fire sesonger. Det i seg selv var en stor forandring i et svarthvitt bilde med sammenhengende RBK-gull helt fra 1992 til 2004, men hver og en forble Vålerenga, Brann og Stabæk sine perioder som seriemestere og trendsettere maksimalt korte.
Bærums-klubben får muligens sjansen til å rette på akkurat det. Flyttingen til Fornebu Arena og Lyns mulige fall er to hendelser som kan forandre tetbildet i klubbfotballen.

Foreløpig ser det likevel ikke ut som om noen er i stand til å hoppe etter RBK.

DENNE sesongen er det i hvert fall ingen tvil hvem som er i svevet. Fra det øyeblikket årsmøtet i RBK bestemte seg for å investere raust med oppsparte midler for å vinne seriegullet igjen, har klubben styrt den sportslige utviklingen.

Da var det slutt på ledige midler hos konkurrentene, mens Erik Hamren kunne sette sammen en stall både med en ekstra stjernespiss (Rade Prica) og god dekning på alle plasser. Det som ikke ble kjøpt for penger, ordnet han med voksent lederskap. Den RBK-utgaven som stadig setter nye rekorder i antall kamper uten tap, lever godt med seg selv.

DESSUTEN lever RBK godt med omgivelsene.

Det er et nødvendig utgangspunkt for å ha suksess i breddeidretten fotball. Trøndelag er ikke det største fotballmarkedet i Norge, men det er totalt sett det som er blitt best utnyttet med tanke på antall tilskuere og utvikling av egne talenter.

Selv i den perioden da RBK ble kraftig utfordret på spillerkjøp har klubben trukket desidert flest tilskuere. Snittet fra og med 2004 til i dag ser slik ut for klubbene med flere enn en medalje:

• • RBK 18 422
• • Brann 15 879
• • VIF 13 645
• • Stabæk 6 005

Pluss på med Viking (14 081) som har styrt nøkternt gjennom oppgangstidene med sportslig skuffende resultat, og du har en tilnærmet komplett liste over klubber med ressurser til å kjempe i toppen hvert eneste år. Sannsynligvis er det bare i denne lille gruppa Rosenborg har reelle utfordrere.

HVA skal så til for å lykkes like bra i Bergen, Bærum, Oslo og Stavanger som i Trondheim? Først og fremst jevnhet i det daglige sportslige arbeidet. De tre lagene som har vunnet i stedet for RBK, har kommet fra sølvplass året før med samme trener, gjenkjennelig fotballfilosofi og en tilnærmet lik spillerstall.

Kjetil Rekdal og Mons Ivar Mjelde var viktige for suksessene til VIF og Brann, men likevel ikke stabile eller samlende nok til at klubbene deres fortsatte framgangen etter gullmedaljene. Da VIF tok bronse i 2 006 hadde Rekdal allerede forlatt Valle Hovin i frustrasjon over svingningene i spillernes prestasjoner, mens Mjelde aldri fikk skikkelig lokal anerkjennelse for det løftet trenerepoken hans ga Bergensfotballen.

DER er er Jan Jönsson og Stabæk i en helt annen posisjon. Følger klubben opp med bronse denne høsten, blir Stabæk det første laget med samme trener og medalje tre år på rad.

Uansett har Jönssons faglige ledelse gitt en trygghet som har gjort at klubben har kommet gjennom et stort tap av nøkkelspillere. Det er denne evnen til å holde stabile kollektive prestasjoner uavhengig av enkeltspillere som skiller ut topplagene, og Stabæk har dels klart det gjennom rekruttering fra egen juniorstall.

Nettopp det gir kraft til den identiteten som klubben er i ferd med å sette. Det er bemerkelsesverdig at flyttingen til omdiskutert innefotball på Fornebu Arena har gitt et publikumsløft på neste 60% i forhold til fjorårets gullsesong utendørs på Bekkestua. Her kan den oppfinnsomme Stabæk-ledelsen ha truffet en sterk kulturell utvikling med kraft til å endre toppen i norsk klubbfotball.

Faller denne overgangen til innendørsfotball sammen med en Lyn-kollaps på Oslo vest, utfordres virkelig VIF-hegemoniet i Oslo-regionen.  På sikt kan det bety at det kommer et femte norsk lag med potensiale til å ligge stabilt på 15 000 tilskuere.

SAMTIDIG er disse gode resultatene oppnådd mens Stabæk har mistet eiendomsretten over den nye banen sin. Det er ikke spesielt tillitsvekkende, og gjør at klubben spiller under en mistanke om at selve driften er usikker. Det blir sjeldent langvarig moro av slikt.

Kanskje er selve tidsaspektet hovedgrunnen for at RBK framstår mer dominerende enn noen gang før. Da konkurrentene presset på, dro trønderne bare det beste ut av tradisjonen sin. Det har selvsagt noe med sparepenger å gjøre, men også med vanen ved å være best.

Dit blir det i hvert fall en stund til de andre kommer.