Tilbake på beina

Norgesmester Unni Ødegårds (30) drøm om ski-VM ble knust da hun ble påkjørt og livstruende skadd på trening. Nå er hun på beina igjen.

HAMAR/TRYSIL (Dagbladet): Unni kuttet ut jobb og karriereplaner for å trene, trene, trene. Resultatene de siste to vintrene var inspirerende etter fire års studier i Colorado, USA.

Blant annet ble hun norgesmester på tremila sist vinter. Hun ble tatt ut til flere verdenscuprenn. Hun var tilbake i toppen. Og satser deretter.

-  Jeg så for meg en plass i VM-troppen, sier hun.

En sommer med beinhard prioritering og tøff trening ga resultater. Unni gjorde kraftige rekordforbedringer i sine egne testløyper.

Tidlig i august knuste hun damerekorden i det beinharde «Skåla Opp» i Loen, et terrengløp med start på null og mål på 1848 meter.

Så smalt det.

Livstruende

Kortversjonen er slik: Unni var ute og trente klassisk på rulleski. Hun ble påkjørt av en bil, bakfra. De neste ukene er borte.

-  Jeg husker ingenting av de neste ukene, sier hun.

Men hun har blitt fortalt hva som skjedde. Blant annet at samboer Magnus som var i Sverige, ble oppringt og bedt om å komme til sykehuset.

Legene visste ikke om Unni ville overleve. Langt mindre hvilken tilstand hun ville være i om hun våknet opp. Hodet hadde fått en fryktelig smell.

Flyforbud

Hun forteller historien sin utvunget og ærlig på en biltur fra Hamar til Trysil. Unni har svensk kjæreste, og er på vei til Mora.

Legene lar henne ikke fly, de er fortsatt litt redd for trykkforandringer i hodet.

Derfor startet hun reisa grytidlig med drosje til ferga, båt over fjorden, tog til Dombås og Hamar. Jeg kjører henne til Trysil der hun og Magnus møtes for en tre timers biltur til Mora.

Slitsomt, men for Unni er en slik tur pytt-pytt. Hun er glad hun i det hele tatt kan reise. For litt flaks hadde hun oppe i all elendigheten:

-  I bilen bak han som kjørte på meg satt det en lege. I bilen bak der igjen en sykepleier. Jeg fikk kvalifisert behandling fra første sekund, sier hun.

Hva betydningen av den førstehjelpa var, kan du sikkert tenke deg selv.

For Unni var hardt kvestet. I beinet, i skuldra, men mest i hodet.

Uten hjelmen, vel ... det hadde neppe gått bra.

Drømmer om OL

Etter en høst mer eller mindre sammenhengende på sykehus, går det nemlig an å si at det ser ut til å gå bra med Unni.

Hun har fortsatt noe væskeansamling i hodet, hun har ei kranglete skulder, en venstre legg og et kne som gjør at hun foreløpig ikke kan love noe comeback.

Men hun har en vilje og en gnist som er klokkerklar; Er det fysisk mulig, skal Unni tilbake i skiløypa.

-  Det er gulrota mi. OL i Torino neste vinter. En sommer med hard trening.

Jeg drømmer om det. Vet ikke om det går, vet ikke engang om jeg får noen varige men etter dette. Det vet jeg neppe før om et år.

Det Unni vet, er at rekonvalesensen har gått mye raskere enn legene først forespeilet. Hun har fått hjelp av fysikken sin, sikkert også av viljen.

-  Jeg har selvsagt vært deppa og nedfor. Sint og bitter. Orket knapt å se på TV da langrennssesongen startet på Beitostølen. Det var tungt.

-  Men jeg har nok mest av alt vært utålmodig og febrilsk opptatt av å komme meg på beina igjen.

Første skitur

Og der står hun nå: på egne bein. Støtt også.

Her om dagen sneik hun seg til en liten skitur, uten at legene visste om det.

-  Jeg klarte ikke dy meg. Men jeg var fryktelig spent, spent på om jeg klarte å gå, om koordinasjonen fortsatt var der, balansen.

-  Det var ingen lang tur, bare noen hundre meter. Men det var så fint. Alt virket som det skulle, liksom. Det var en merkedag for meg, sier Unni.

Unni har fått et nytt perspektiv på livet etter ulykken. Som at helsa er et privilegium.

Ingen støtte

Hun har også gjort seg noen tanker om byråkratiet i norsk helsevesen.

-  Man må være frisk for å være syk. Det er mye man bør tenke over selv, og det har vært så mange spørsmål jeg vil ha svar på uten helt å vite hvem jeg skal spørre.

At hun var uten jobb da det smalt, kun satset på idretten, gjorde at hun ikke fikk noen økonomisk hjelp, ingen sykepenger, ingenting.

-  Tungt og vanskelig, sier Unni.

Men hun vil ikke fokusere på det. Unni vil heller snakke om mulighetene.

Bli frisk nok til å satse en gang til, se hvor god hun kan bli, gå på ski for Norge i OL neste vinter.

-  Det har vært en drøm for meg de siste månedene.

-  Kanskje kan det bli noe mer, sier Unni. Bilisten som kjørte ned Unni, der hun gikk i orange genser på en oversiktelig veistrekning med 60-sone, har hun ikke hørt noen verdens ting fra.

-  Vi får tro at han har lest om meg i avisa, i det minste fått med seg at jeg overlevde.

NM-GULL: Unni Ødegård (i midten), sølvvinner Anita Olsen Katnosa (t.v.) og bronsevinner Anne Eli Tafjord.
ENDELIG: Fire måneder etter den dramatiske ulykken, er Unni Ødegård tilbake på beina igjen. Og selv om kroppen fortsatt ikke er hundre prosent, drømmer hun om en sommer med knallhard trening og et OL i Torino.