Tilbake på gata

Med en springskalle var Zidane ferdig som fotballspiller. Men det er verdensmesterne som må sørge for at sporten ikke ender på gata igjen.

BERLIN (Dagbladet.no) Fotball gjør kanskje gutter til menn, men oftest gjør den menn til gutter. Som Zinedine Zidane i et ufattelig øyeblikk da han forvekslet et festkledd Olympiastadion med Place Tartane i en nedslitt innvandrerbydel i Marseille.

Men gutten han syntes slang med leppa noen meter bak ham var ikke en kompis fra kvartalet, men den jevngamle italienske midtstopperen Marco Materazzi.

Kanskje kunne springskallen Zidane sendte i Marcos brystkasse passert med et par ørefiker i retur på gata for 25 år siden, men ikke her hvor det var dekket med hvite duker og høye glass for det som skulle være gallafesten for sportens store, stille mann.

Derfor endte VM egentlig med en gråtende Zidane alene ned i trappa forbi Jules Rimet-trofeet.

Med sin dumhet gjorde han det sportslige ved kampen ganske uvesentlig.

HELT SIDEN Zinedine Zidane tok tak mot Brasil og snudde favorittrekka i VM opp ned, har dette bygget seg opp til å bli hans turnering.

Han var ikke glitrende i semifinalen mot Portugal, men han avgjorde fra straffemerket. Omtrent slik så det ut også i finalen. Først det overlegne straffesparket til 1 - 0, så noen små glimt fra fotballens aller høyeste sfærer, men også mange tapte nærkamper mot Gattuso og andre italienere som var raskere og røffere.

LIKEVEL holdt fotballtoppene på å måtte hente fram pusseskinnet til Gullballen for beste VM-spiller bare minutter før springskallen.

FERDIG: Argentinske Horacio Elizondo hever det røde kortet foran Zidane. Foto: AP
FERDIG: Argentinske Horacio Elizondo hever det røde kortet foran Zidane. Foto: AP Vis mer

Zidane leste hva som kunne komme da bestevennen Willy Sagnol fikk plass med ballen på høyrekanten. På noen tiendedeler byttet han retning inn i feltet, lot tre italienerne stirre mot pasningslegger og ballen og snek seg inn i scoringsposisjon.

Sagnols innlegg var perfekt; Zidanes heading manglet noen centimeter på samme nivå og keeper Gianluigi Buffon reddet VM-gullet for Italia.

MEN den samme flotte enhåndsredningen sendte den internasjonale fotballen rett inn i en troverdighetskrise.

For i en finale med flust av italienere som venter på at klubbene deres skal degraderes i skam, var Zinedine Zidanes siste fotballkamp utsett til å løfte følelsene også utenfor Italia.

Det er bare åtte år siden han ledet et fransk landslag som ble symbolet på et nytt Frankrike. Kanskje brant det for mye i gatene i våres til at festmalingen fra dengang fortsatt holder, men det var uansett en finale med global symbolverdi som ble spilt i den tyske hovedstaden.

FOR PÅ Hitlers ombygde Olympiastadion var det vrient å glemme åpningsbildet. Verdens to beste fotballag stilt opp til finale. To europeiske naboer, men likevel svært forskjellige:

** For Italia: 11 av 11 hvite spillere

** For Frankrike: 7 av 11 fargete.

Tilbake på gata

Dette var ingen gammel svart/hvit film med Jesse Owens på vei mot gullmedalje under Der Fuhrers ærestribune. Det er samtid i et trøblete Europa.

Sist uke lanserte FIFA sin \'Si nei til rasisme-kampanje\' i kjelleren under tribunen her. Den kampanjen er aktuell nok bare et par måneder etter at Inter Milan måtte betale en par millioner kroner i bot fordi lagets tilhengere gjøglet apelyder mot en svart motstander i en Serie-A kamp.

HUSK da at Inter Milan er den eneste av de store, tradisjonsjonsrike italienske klubbene som ikke er innblandet i kampfiksing-skandalen.

Da er det kanskje ikke så mye uskyld igjen i den nasjonale fotballen til verdensmesterne, skjønt litt fordi det store flertallet på San Siro tross alt buet ned rasistene den novemberkvelden da gjestene Messinas fargete Marc Zoro gikk gråtende ut av banen midt under kampen.

Dessuten var det Inters egen brasilianske stjerne Adriano som fikk overtalt den fortvilte Zoro til å gå inn på banen igjen og fortsette kampen.

Der er nettopp på banen en sånn kamp skal spilles videre.

FOR DETTE er sjeldens spillernes vanvidd. Gjennom hele dette mesterskapet har det vært flott å se hvordan globaliseringen av sporten har hvisket ut de nasjonale grensene mellom stjernene. Blant verdens beste er svart/hvit akkurat som det skal være selv om menn i sine svakeste øyeblikk blir til gategutter.

Det store idiotiet skjer på tribunen. Det er der det vanlige samfunnet gjenspeiles, og da fungerer en italiensk VM-tropp fri for fargete spillere som et speil.

Mens det franske landslaget på sitt beste har representert en fornyelse gjennom innvandrernes sportslige kraft, reflekterer den nye verdensmester Italia et samfunn med færre innvandrere og en sterkere tradisjonell fotballkultur.

Fotball har alltid vært italienernes egen idrett. Det gjør også verdensmesternes kamp mot ballrasismen vanskeligere.

MEN det er nettopp slike oppgaver som må løses for en fotballkultur som på VM-banene i Tyskland har vist fram noe av det flotteste av samspill sporten har å by på.

Når dommen over Italias beste klubber faller i Roma denne uka, regner resten av oss som er glad i fotball, at den ikke viftes vekk i gullrusen.

På samme måte venter vi at italiensk fotball endelig gjennomfører de tiltakene mot rasisme som FIFA har mast om i hele vår.

Nye regler snur sikkert ikke opp ned på et samfunn i løpet av et par ekstraomganger og en vunnet straffesparkkonkurranse.

Men det å vinne et mesterskap i forandringens tegn på Olympiastadion i Berlin forplikter.

Ellers er det hele sporten som vender tilbake til gata.