Tilbudt penger for å bytte klubb

Tidlig i karrieren ble Ole Einar Bjørndalen (31) tilbudt mange penger for å bytte klubb. Han er glad han klarte å stå imot fristelsen.

• Stem på klubben i ditt hjerte.

SIMOSTRANDA (Dagbladet): -  Jeg husker det var litt fristende, for det var snakk om ganske mye penger for en som var i startgropa i karrieren. Jeg diskuterte tilbudet med flere rundt meg, og de sa at jeg burde si nei til dersom jeg klarte meg uten pengene. De mente jeg ville angre senere om jeg meldte meg ut av klubben. Jeg stolte på dem og er glad for det i dag, sier Ole Einar Bjørndalen til Dagbladet.

Også senere i karrieren har flere norske klubber forsøkt å lokke til seg verdens mestvinnende skiskytter, men alle har fått samme svar:

-  Det er helt uaktuelt. Simostranda er klubben min, og det er der jeg vokste opp. Det gjør meg stolt å representere den ute i verden. Tenk om jeg hadde skiftet klubb, da ville det nok ikke blitt hyggelig å komme hjem, gliser Bjørndalen.

Trente hardt tidlig: Den mangetallige verdens- og olympiamesteren vet hvor han kommer fra, og han er takknemlig for alt den lille klubben i Modum kommune har betydd for ham.

-  Jeg har alltid trent hardt. Det var noe vi lærte tidlig i Simostranda IL. I tillegg til en god treningskultur begynte vi også tidlig med mental trening i klubben. Det har jeg holdt på med helt fra jeg var ti. Da var det total stillhet i salen, mens vi konsentrerte oss om avtrekk, hvordan vi skulle gå optimalt på ski og hvordan vi skulle takle situasjoner som kunne dukke opp, sier Bjørndalen til Dagbladet.

Han er ikke i tvil om at de gode holdningene har hatt mye å si for suksessen han har hatt.

-  Jeg hadde nok bra talent også, men uten gode holdninger er du sjanseløs, for talent er det mange som har. Jeg har for eksempel aldri smakt alkohol. Det var et valg jeg tok allerede som 13-åring, og jeg er overbevist om at det har betalt seg for meg, sier han til Dagbladet.

 TILBAKE I KLUBBHUSET: Klubbhuset Eikvang i Simostranda var Ole Einar Bjørndalens andre hjem helt til han flyttet hjemmefra som 16-åring. Foto: Erik Berglund
TILBAKE I KLUBBHUSET: Klubbhuset Eikvang i Simostranda var Ole Einar Bjørndalens andre hjem helt til han flyttet hjemmefra som 16-åring. Foto: Erik Berglund Vis mer

Familiemedlemskap

Han var ikke mer enn fem år da han ble meldt inn i klubben av foreldrene. Med en storebror, to eldre søstre - og siden en lillebror - gikk det i familiemedlemskap hjemme hos familien Bjørndalen.

Skiskyting var ikke det første som tiltrakk Ole Einar. I starten syntes han langrenn var slitsomme greier. Hopp og utfor - derimot - det syntes han var artig.

-  Hopp holdt jeg vel på med fram til jeg var rundt 11. Det hadde jeg lyst til å bli god i, sier Bjørndalen.

Siden var han innom en rekke andre idretter:

Fram til 15-årsalderen spilte han fotball for Simostranda, han utmerket seg i friidrett, han slang med på seks-sju treninger i håndball, og langrenn begynte etter hvert å bli morsomt.

-  Vi spilte fotball hele sommeren. Jeg var på midtbanen, og scoret en del fordi jeg hadde bedre kondis enn de andre og løp overalt. I friidrett løp jeg 800- og 3000-meter. Som 13-åring var jeg nummer tre i Norge på 3000 meter bane. Og så kastet jeg spyd, sammen med nå avdøde Pål Arne Fagernes. Han kastet jo mye lenger enn lille meg, men jeg hadde ikke så verst kastarm. Persen er 45 meter, sier Ole Einar Bjørndalen.

Sinnataggen

Første gangen han tok i et gevær var han bare åtte år gammel.

-  Jeg husker jeg ble litt redd, for det smalt så jævlig. Samtidig var det også morsomt. Men det tok litt tid før vi fikk skyte igjen.

Da Ole Einar var 15 måtte han kutte ned på antall idretter.

-  Vi sykla til friidretten. 12 kilometer hver vei. Ellers kjørte pappa oss til alt, og han syntes det ble vel mye etter hvert.

På det tidspunktet var det et greit valg å ta. Storebror Dag - som er fire år eldre enn Ole Einar - hadde i flere år vært blant de beste i skiskyting i sin klasse i Norge, og var et stort forbilde for lillebror.

Fra han var rundt 12 hang Ole Einar seg på Dag og hans treningskompiser i skiskytingsgruppa.

-  Dag vant alt han var med på og var helt konge. Målet mitt var å bli like god som han. Som liten var jeg så inn i helv... sinna, og jeg ble forbanna da jeg ikke klarte å henge med de større gutta. Jeg bannet så fælt at jeg måtte ta push-ups som straff på søndagsskolen. Så var alt tilgitt, ler Ole Einar.

Hater å tape

Seiersinstinktet han oser av i dag, var med andre ord like stort i oppveksten.

-  Jeg hatet å tape. Det var det verste jeg visste. Derfor var jeg alltid helt nede i kjelleren for å ta meg ut, selv om det bare dreide seg om et testløp eller var et skolemesterskap.

Hver søndag var det langtur i klubbens skiskytingsgruppe. Start og mål var hjemme hos familien Bjørndalen på Kutoppen.

-  Vi løp eller syklet fra to til tre og en halv time, og etterpå sto mamma klar med vafler og rød saft i rød mugge. Da koste vi oss og spiste vafler til vi fikk vondt i magen. Den sosiale biten var klart viktig, for det var aldri noen som skulket unna disse søndagene, sier Bjørndalen - som allerede i 13-14 års alderen trente ni økter i uka.

En økt i ukedagene og to ganger om dagen i helgene.

Hjem til årsfesten

Når han skal trekke fram de beste klubbminnene er alt blodslitet det første Bjørndalen tenker på.

-  En gang i uka la vi inn en skikkelig hardøkt. Det var en økt vi gruet oss til hele uka, men når vi lå og skrek oppi åsen når vi var ferdige følte vi oss som konger etterpå. Det var kult å ta seg helt ut, sier Ole Einar.

-  Hva slags kontakt har du med klubben din i dag?

-  Det er ikke så mye. Jeg bor tross alt i Østerrike og er på reisefot stort sett hele året. Men jeg prioriterer alltid å komme hjem til kubbens avslutningsfest for sesongen. Der deler jeg ut premier til de små smurfene. Det er noe jeg alltid gleder meg til, og som jeg tror også de setter pris på.