DOPERE PÅ TOPPEN: Midt under VM-uka er to tidligere dopere, Alesandro Valverde og Alberto Contador, rangert som sportens beste utøvere. Foto: AFP / NTB Scanpix
DOPERE PÅ TOPPEN: Midt under VM-uka er to tidligere dopere, Alesandro Valverde og Alberto Contador, rangert som sportens beste utøvere. Foto: AFP / NTB ScanpixVis mer

To dopere og en renere sport

Et rart VM mens sykkelsporten venter på å bli dømt.

LIKE OVER NYTTÅR kommer rapporten fra den uavhengige sannhetskommisjonen som nå gransker sykkelsportens nye og gamle dopingsynder. Du trenger ikke titte lenger enn til toppen på rankinglista for å skjønne at det blir en dramatisk rapport:

•• Midt under VM-uka er to tidligere dopere rangert som sportens beste utøvere.

Da blir det pr. definisjon vanskelig å få en renere sport.

Men med de deprimerende tetplasseringene til Alberto Contador og Alesandro Valverde er ingen grunn til ikke å forsøke. Heller det motsatte.

VED FØRSTE GJENNOMGANG er lista over årets foreløpig ti beste landeveissyklister et tegn på at denne sporten er i ferd med å bli renere. Riktignok har Contador og Valverde kommet tilbake fra sine dopingutestengelser like sterke som før, men resten av toppsyklistene har et straffefritt rulleblad.

Og enda mer:

•• Blant disse stjernene er det flere som i likhet med Alexander Kristoff (nummer 8) og Tour de France-vinner Vincenzo Nibali (nummer 4) som i årevis har vært tydelige dopingmotstandere.

Det er en avgjørende mentalitetsendring.

 

LIKEVEL ER omgivelsene tvilsomme. Lag etter lag er bemannet med trenere, lederne og hjelpere som alle har sin dopingfortid. Under sommerens Tour de France måtte Nibali med rette svare på spørsmål om sitt omstridte Astana-lag der dopingskurken Alexandr Vinokourov er sjef; den samme Vinokourov som i 2012 kom tilbake fra sin 2-års utestengelse og tok OL-gull i London:

- Det er blitt gjort feil av mange ryttere, men nå er det best å la fortida være og gå framover, sa Nibali:

- Du kan ikke si at syklingen ikke har endret seg. Det er blitt bedre, men sporten forandrer seg ikke over natta, la Tour-vinneren til.

NIBALI HAR en viss statistisk støtte for det synet. Mens sykkelsporten etter det nær totale dopingregimet på 1990-tallet nådde et nytt bunnivå i 2006 med 46 internasjonale dopingavsløringer, har antall slike avsløringer gradvis sunket fra 28 i 2007 til 12 i fjor.

Alt dette har skjedd mens kontrollen er blitt strammet inn ved hjelp av de innførte blodpassene. Slik er det foreløpig 6 nye saker i år, hvorav tre er på grunnlag av disse passene.

Samtidig er det bare å erkjenne at den økte kontrollen ikke klarer å hente inn stadig mer sofistikerte dopingmetoder. Det å dope seg er fortsatt et spørsmål om verdier.

DET ER HER sannhetskommisjonen kommer inn. Den ble oppnevnt av briten Brian Cookson da han under sist VM såvidt ble valgt til president i det internasjonale sykkelforbundet (UCI) i stedet for iren Pat McQuaid. Da hadde McQuaid i åtte år ledet et forbund som selv var mistenkt for å samarbeide med doperne. Nå sitter kommisjons tre medlemmer langt fra UCI-kontorene og har fått 20 millioner kroner til å organisere opprullingen.

Ved å kartlegge hva som har skjedd i sporten siden den første store dopingskandalen ble avdekket med Festina-skandalen i 1998, skal sannhetskommisjonen gå etter de største skurkene og forsøke å røske opp ondet ved roten. For å klare det trenger kommisjonen vitner. De er blitt lokket med strafferabatter, løfte om at prispenger ikke vil bli inndratt og mulighet for fullt hemmelighold.

De løftene var i hvert fall nok til at Lance Armstrong avla sitt vitnemål for kommisjonen i sommer. Så er spørsmålet om de tidligere UCI-presidentene Hein Verbruggen og Pat McQuaid tør å la være å følge etter.

FOR DE som nå ikke sier noe til kommisjonen, kan det bli sagt noe om. Med Armstrongs fall har sykkelsportens indre lojalitet sprukket.

I beste fall gir det etter hvert rankinglister uten to dopere på toppen.