SOM EN DRØM:  Denne dagen kunne ikke norsk langrenn drømt bedre. Men det startet med riktig jobbing. FOTO:AP Photo/Matthias Schrader.
SOM EN DRØM: Denne dagen kunne ikke norsk langrenn drømt bedre. Men det startet med riktig jobbing. FOTO:AP Photo/Matthias Schrader.Vis mer

To gull til skifamilien

Stort flottere vinnere får vi ikke.

DU skal være i den innerste delen av den norske skislekta for å skjønne hvilken stor dag denne sporten akkurat har opplevd i OL. Triumfene til  Maiken Caspersen Falla og Ola Vigen Hattestad pluss sølvet til Ingvild Flugstad Østberg, er alt norsk langrenn kunne drømt om i hemmelighet:

•• Maiken og Ingvild sikrer det fine generasjonsskiftet når Marit Bjørgen en eller annen gang i fjern framtid slutter å vinne.

•• Ola er produktet av et sprintmiljø som har vist både tålmodighet og evne til å fornye seg.

Til sammen gir det full klaff for de sportslige valgene Skiforbundet har tatt de siste sesongene.

BEGGE jentene er produkt av det første sprintlandslaget for kvinner som Skiforbundet fikk i gang i 2010. Sprinterne skulle jobbe tett sammen med det vanlige landslaget, men med en konsentrasjon om den ekstra toppfarten som gjerne avgjør disse konkurransene:

- Vi opplever en stadig større større spesialisering på sprint internasjonalt. Det er en utvikling vi ønsker å være med å prege, sa Jon Arne Schjetne; den første landslagstrener i sprint.

Han og jentene la en plan på fire år opp mot Sotsji-OL:

- I år og neste år tenker vi på grunnlag. Det vil si at vi har fokus på mye og rolig trening og mange timer, samt basis styrketrening. Vi er med andre ord opptatt av å bygge en bred og solid grunnmur. Om to år er planen å erstatte dette arbeidet med tøffere trening som jentene da skal være bedre i stand til å tåle enn de er nå, fortalte Schjetne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det viste seg å være en fortelling om gull.

FOR selv om den gamle kombinertløperen Jon Arne Schjetne ikke fikk tid til å føre de unge jentene sine helt fram, er dette systematiske arbeidet  overtatt av andre flinke trenere. Før denne sesongen fulgte Maiken og Ingvild trener Roar Hjelmeset inn til sjeftrener Egil Kristiansens allroundlag. Et stort tryggere sted går det ikke an å komme.

Dette er et lag som bedre enn de fleste felleskapene i norsk eliteidrett skjønner nødvendigheten av å ta vare på hverandre. Det var avgjørende for å trøste seg gjennom tragedien i Astrid Uhrenholdt Jacobsens familie, og det preget også denne sprintfinalen.

Først og fremst i finalen med Astrid sitt eget toppløp før staven brakk, men også gjennom hele konkurransen. La du merke til hvordan Marit Bjørgen skled rett fra sin eget fall i semifinalen bort til Ingvild bare for å gratulere? Da hadde Marit selv akkurat misset sjansen til å ta de seks OL-gullene hun hadde drømt om, men det var ikke snakk om å sutre for seg selv:

•• Når den beste løperen også er like selvfølgelig i medmenneskeligheten sin utenfor løypa, er grunnlaget lagt for gode norske resultater i årevis framover.

Både med og uten Marit.

JEVNGAMLE Ola Vigen Hattestad vil kanskje ikke holde på like lenge. Som veteran har han vært igjennom all utvikling i denne ferske konkurranseformen, og altså beholdt evnen til å omstille seg.

Da Skiforbundet hentet erfarne Arild Monsen hjem fra Sverige og trenersuksess før denne sesongen, var det nettopp for å lede sprinterne i arbeidet med å tåle den lengre løpstida og den hardere bakken som ventet i Sotsji. Sammen har de gjort jobben bedre enn noen forventet.

For der det var opplest og vedtatt at guttas sprintløype var perfekt for allrounderne, ble det i stedet sprinterne som stod distansen best. kkeI bare med de klart raskeste tidene i prologene, men også fra heat til heat.

I FINALEN var bare Marcus Hellner av allround-favorittene igjen av allrounderne, men han var sjanseløs på åpningsfarta til Ola. Det var etter hvert alle mot Hattstad i dag.

Det i seg selv er en stor sportslig historie, og en triumf for et helt sprintlandslag som har fått testet seg selv de siste dagene gjennom et rotete OL-uttak.

Men mest er dette en vakker idrettshistorie om han som småforkjølet ga gullsjansen sin bort til Øystein Pettersen på sprintstafetten i Vancouver-OL for fire år siden fordi han ikke ville ødelegge for laget, og så vant gullet sitt likevel.

Stort flottere blir ikke norsk langrenn.