(procycling.no): Da WorldTour-rittet Tour of The Alps gjestet Innsbruck og VM-løypene i april, tok Mark Padun (Bahrain-Merida) en saftig seier.
Mens Tobias Foss har brukt Tour de l'Avenir, Uno-X Development Weekend og Slovakia rundt som oppkjøring til VM, klargjorde ukraineren seg med treukersrittet Vuelta a Espana.
Med det som bakteppe, er det kanskje ikke så rart at det gikk som det gikk for det som kanskje var en av Norges største sjanser til å ta en medalje under Sykkel-VM i Innsbruck.
Proffer og amatører om hverandre
Selv innenfor U23-klassen, haglet det likevel med fulltidsproffer. Så lenge de ikke har konkurrerte i eliteklassen under tidligere mesterskap, får de nemlig konkurrere på samme villkår som «de glade amatører».
Siste gang opp mot Igls tok Bjorg Lambrecht (Lotto-Soudal/Belgia) endelig inn Padun som angrep alt ved andre forsering av den 7,9 kilometer lange bakken.
Relativt ubeskrevne Jaakko Hanninen (som er amatør i franske Team ECSEL Saint Etienne-Loire) hang seg på. Det samme gjorde Marc Hirschi (Sveits, klar for Sunweb Development Team neste år).
Hirschi ble U23-mester i Tsjekkia tidligere denne sesongen, og 20-åringen angrep bruddkompisene på vei nedover mot Innsbruck sentrum. Han er også en meget god temporytter, og Sveits fortjente en belønning etter at de satt med hele fire mann i gruppa som etter hvert sendte Padun (og Patrick Müller, Fortuneo-Vital Concept) i ledelsen dypt inne i finalen.
U23-mester både i EM og VM
På de siste kilometerne grov Lambrecht dypt for å samle det hele, men han hadde rett og slett ikke nok krefter igjen.
Dermed vant Hirschi og står dermed med U23-tittel på fellesstarten både fra EM og VM. Lambrecht tok sølv, mens den finske overraskelsesmannen Hänninen skaffet seg en overraskende bronsemedalje.
(artikkelen fortsetter under bildet)
- Laget gjorde en strålende jobb. Fra begynnelsen var vi alltid i den rette gruppen og vi lekte med de andre. Det er fantastisk, det er helt sykt, sa Hirschi i seiersintervjuet med UCI, vist på TV 2.
- Fikk ut det jeg var god for
For Tobias Foss ble det tungt på slutten og til, men han gjorde likevel en god figur og kom til slutt i mål på en 22. plass, tre minutter og 46 sekunder bak vinneren.
- Klarte akkurat å bite meg over siste gang, men kjente at krampa kom og klarte så vidt å karre meg med. Siste gang var det dønn stopp og beina ville ikke mer, forklarte han i intervju med TV 2.
Nordmannen har tatt to topp 10-plasseringer under «Ungdommens Tour de France» (Tour de l'Avenir de siste to åra, og kan fremdeles konkurrere der neste år - dersom han ikke tar steget ut i proffverdenen alt etter årets sesong. Det er kanskje en mager trøst nå, men er like fullt en god forklaring for hvorfor han kom til kort - uten lagkamerater - i møte med ryttere som har syklet hele sesongen på et høyere nivå enn han selv har muligheten til å gjøre.
Han var dog god fornøyd med hjelp han fikk av lagkameratene gjennom dagen, selv om han var isolert mot slutten av rittet.
- De var veldig flinke og holdt meg fremme hele dagen. De var egentlig med helt til nest siste gang opp. Det var gull verdt det.
- Jeg fikk ut det jeg var god for i dag, oppsummerer han.
Slik gikk det til:
2910 høydemeter og 179,9 kilometer var den brutale menyen for neste generasjons proffsyklister under fredagens fellesstart i Innsbruck.
Selv med et av de bedre U23-landslagene til start, var Norge ikke favoritter med Tadej Pogacar (Slovenia), Ivan Sosa (Colombia), Jonas Vingegaard (Danmark), Aleksandr Vlasov (Russland), Marc Hirshi (Sveits) og Thymen Arensman (Nederland) sto på startstreken i Innsbruck.
Det hjalp heller ikke at proffene Bjorg Lambrecht (Belgia), Valentin Madouas (Frankrike), Mark Padun (Ukraina), Eddie Dunbar (Irland), Michael Storer, Jay Hindley (begge Australia), Neilson Powless og Brandon McNulty ( begge USA) hadde tatt turen til Tirol denne fredagen.
Det norske laget ble ledet av Tobias Foss og Andreas Leknessund. Foss tok for andre år på topp 10-plassering under Tour de l'Avenir i oppkjøringen, men sammenlagt ble han også klart distansert av Pogacar og Sosa ved den anledningen.
Rolig marsjfart i feltet
Det gikk av et tidlig brudd, men de store nasjonene brydde seg ikke nevneverdig. Her dreide alt seg om posisjonering foran klatringen opp til Gnadenwald, der det ble fullt kaos dagen i forveien da Remco Evenepoel var en av mange som gikk ned i velt foran bakken med 10,5 prosent i snitt over 2,6 kilometer.
Danmark, Tyskland, Italia og Frankrike var blant lagene som hadde gjort hjemmeleksa og plasserte sine kapteiner godt inn i bakken.
Nordmennene klarte også å holde sine fem ryttere innenfor de første 50 rytterne i feltet i starten av klartringen. Ikke overraskende var det Rasmus Tiller som først fikk problemer et stykke opp i bakken.
Litt lengre opp i lia satt Szymon Tracz (Polen) og Nickolas Zukowski (Canada) som de eneste to gjenlevende etter det opprinnelige bruddet. Det ble tidlig klart at kanadieren hadde truffet best med klatreformen av de to.
Det var belgierne, med Lambrecht og Steff Cras som kapteiner som satte farten opp bakken, og de var enige om at den skulle være kontrollert.
Kanadieren fikk boltreplass
Zukowski økte forspranget oppover bakken og hadde fremdeles to minutters ledelse nede på flatene på vei inn mot Innsbruck by.
Her ventet fire turer i «Den olympiske rundløypa» med stigningen opp mot Igls som den største utfordringen. 7,9 kilometer lang og 5,7 prosent i snitt.
På vei inn mot målområdet fortsatte de norske guttene med å holde en lav profil i hovedfeltet. Foss, Sleen, Leknessund, Andersen og Tiller hang alle med inn, mens kanadieren i tet hadde opparbeidet seg et forsprang på 2 minutter og 15 sekunder med 95,6 kilometer igjen av rittet.
Irland og Sveits øket farten. Også Norge og Danmark la seg langt fremme for å markere at de også hadde ambisjoner under det snaue 18 mil lange rittet. Og det fungerte, for Zukowski begynte å se sliten ut i tet.
Offensive dansker
Da Sveits satt igjen med én enslig rytter i tet, og irene hadde trukket seg tilbake, så det ut til at Norge skulle overta kontrollen. Danskene valgte å angripe med Mikkel Bjerg, noe som satte hovedfeltet i full fyr.
Andreas Leknessund fulgte manøveren, sammen med en hel rekke andre ryttere. Etter hvert så det ut til at belgierne fikk roet det ned igjen.
Men Danmark valgte å angripe på nytt! Denne gangen var det Mikkel Honoré som testet leggene.
På vei inn mot målområdet forsøkte flere av nasjonene å slite seg løs i bruddet, men det var vanskelig å komme fri. Som ved første passering av toppen ved Igls, var det russerne som tok ansvar på vegne av Aleksandr Vlasov i bunnen av bakken med tredje siste gang.
Stadige maktskifter i teten
Belgia overtok kommandoen i starten av bakken. Bjorg Lambrecht følte seg åpenbart bra.
Deretter kom nok et dansk angrep, og nok en gang var det tempoesset Bjerg som dro til Han fikk følge av Sveits, Italia, Østerrike og Australia - men nok en gang samlet Belgia det hele.
Rasmus Tiller falt av på nytt, samtidig som både Andreas Leknessund og Idar Andersen fikk trøbbel med å henge på.
Fellesstarten bølget fram og tilbake. Over toppen var det igjen Sveits som tok over kommandoen for Gino Mäder og Marc Hirschi.
På vei nedover klarte de to sveitsiske kapteinene å slite seg løs sammen med hjelperne Patrick Müller og Lukas Ruegg. Også ukrainske Mark Padun, danske Mikkel Honoré og amerikanske Powless satt med i en kruttsterk gruppe. Bak tok Russland og Italia til fronten for å kjøre rømlingene inn. Inn på den nest siste runden hadde feltet halvminuttet å kjøre inn på de sju i front.
Italiensk angrep og Sosa-skuffelse
Lukas Ruegg var den første som kapitulerte der framme.
Padun støtet på vei oppover, og noe overraskende var det Patrick Müller som gikk etter. Italia sendte en mann ut bak i feltet, samtidig avslørte Ivan Sosa for en hel verden at han ikke hadde dagen og ble tvunget til å slippe.
Belgia og Australia var blant nasjonene som trykket inn gasspedalen nærmere toppen, og da ble hovedfeltet fullstendig pulverisert. Tobias Foss måtte også gi en luke her, som gjorde at Norge lå bakpå i medaljekampen. Vingrom-gutten hadde 32 sekunder opp til Padun over toppen, men hadde også en rekke andre forhåndsfavoritter foran seg i køen.
Mens Müller og Padun alt var over toppen, hevet Lambrecht farta og fikk selskap av både Eddie Dunbar og Tadej Pogacar. Disse rytterne fikk også kontakt med Honoré, Mäder, Powless og Hirschi.
Misfornøyd belgier
Lambrecht var misfornøyd med samarbeidet i gruppa, Dunbar lot seg ikke affisere og angrep sammen med Gino Mäder over bakketoppen. Duoen tok sammen opp jakten på landsmann Müller og Padun, men iren måtte naturlig nok jobbe med én sveitser i hver av de to gruppene.
Samtidig holdt Foss kontakten med resten av sammenlagtfavorittene nedover bakken, og satt med i finalen foran den siste turen opp mot Igls.
Det var noen små sekunder som skilte de to første gruppene, mens feltet fremdeles hadde rundt halvminuttet å kjøre inn. Antallet hadde skrumpet betraktelig (ned til 23 mann) noe som gjorde at den kollektive kjørestyrken var nedadgående.
Lambrecht inntar hovedscenen
Oppover bakken for siste gang gjorde Steff Cras manns jobb for Belgia og Lambrecht. Da han endelig slo ut, angrep lagkompisen og klarte endelig å kjøre seg inn i ryggen på Padun.
Da var Dunbar alt kokt, mens Sveits fremdeles hadde flere kort å spille på med Müller og Mäder. Jaakko Hänninen og Marc Hirschi hang seg på Lambrecht, og dannet en ny tettrio da de hentet inn Padun.
Hirschi angrep på vei ned mot Innsbruck. På dette tidspunktet så det ut til at medaljene skulle deles ut mellom Sveits, Belgia og Finland.
Lambrecht gjorde alt han kunne for å hente Hirschi, men lyktes ikke. Hänninen var nok mest opptatt av spurten, men det endte med bronsemedalje til den finske 21-åringen.
Artikkelen er levert av sykkelnettstedet procycling.no!
Lyst til å diskutere?
