SUVERENE: De norske langrennskvinnene er i en egen klasse.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
SUVERENE: De norske langrennskvinnene er i en egen klasse. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Tomrommet etter Bjørgen: Bare 5 av de 6 beste

Et spørsmål om kultur.

OM en eller annen svært perifer langrennsentusiast måtte ha lurt på hvordan Norge skulle fylle tomrommet etter Marit Bjørgen, er den utfordringen løst:

•• I Davos var 5 raskeste jentene på 15km skøyting norske.

Bare finske Kerttu Niskanen og svenske Charlotte Kalla klarte å splitte den norske troppen ved å kjempe seg inn et par sekunder foran Ragnhild Haga på åttendeplass. Da hjelper det lite at Dagbladet på lederplass i dag støtter forslaget om å skjære ned den maksimal kvoten i verdenscupen til seks utøvere pr. nasjon.

Mye pent kan ellers sies om effekten av kvotering for å få til det fellesskapet som er best for flest mulig, men for tida lar ikke den lille langrennsporten seg helt styre slik.

Til det er den norske styrken for ekstrem.

SETT i et idrettshistorisk perspektiv er denne dominansen ikke noe å være lei seg for:

•• Der framstår norsk kvinnelangrenn som det sterkeste treningsmiljøet vi noen gang har opplevd.

For denne overlegenheten skyldes ikke først og fremst at konkurrentene er blitt for få og for svake. Det mest slående er kvaliteten i det norske treningsarbeidet både på landslaget Egil Kristiansen over år har bygget opp og den effekten denne eliten har hatt på hele sporten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET er allerede en god stund siden herretrener Trond Nystad fortalte om hvordan jentenes solide treningskultur stod som et forbilde på den jobben han selv ønsket å få til med sine landslagsløpere. I en norsk vinteridrett som i årtier har vært preget av for stor forskjell på guttenes og jentenes internasjonale prestasjoner, er en slik uttalelse sensasjonell:

•• I langrenn var det jentene med sin konsentrasjon og sitt samhold som satte standarden, og guttene som fulgte etter

Hva det har ført til kunne du se i Davos i formiddag.

NETTOPP denne tradisjonelle sveitsiske turistbyen er kjent for sine utfordringer for langrennsløperne. Det å konkurrere godt mellom 15 -og 1600 meters høyde krever erfaring og trygghet for utholdenhetsutøvere. Stabilitet i slike forhold forteller noe om kvaliteten i et lag. Som for eksempel det å få seks utøvere blant de åtte beste.

Det finnes nok av andre eksempler på styrken i dette norske kvinnelaget. Det mest opplagte i dag er gjennombruddet på distanse for Ingvild Flugstad Østberg.

Dette er en godt varslet suksess siden Gjøvik-jenta i flere år har jobbet for å beherske mer enn sprintdistanser. Samtidig er nettopp den ganske lange ventetida et kvalitetstegn både for Ingvild og miljøet. Store prestasjoner i tunge utholdenhetsidretter tar gjerne tid, og den tålmodigheten har bare de beste.

DET de fleste trenger i ventetida er et raust og kunnskapsrikt treningsmiljø. Norsk kvinnelangrenn er blitt et slik miljø. Derfor kommer det stadig nye storløpere selv om den aller beste tar seg en pause for å bli mor.

For Marit Bjørgen må disse resultatene gi ekstra glede. Det laget hun mer enn noen har vært med å forme, klarer seg fint også uten henne. I enhver bransje er slik et sikkert tegn på godt lederskap.

Og kvinnelangrenn med all sin norske dominans er definitivt vår aller beste bransje.