TOPPSERIENS BESTE: Lillestrøms Guro Reiten (t.v) og Isabell Bachor jubler for sine gullmedaljer etter Toppseriekampen mellom LSK Kvinner og Stabæk.
Foto: Fredrik Hagen / NTB Scanpix
TOPPSERIENS BESTE: Lillestrøms Guro Reiten (t.v) og Isabell Bachor jubler for sine gullmedaljer etter Toppseriekampen mellom LSK Kvinner og Stabæk. Foto: Fredrik Hagen / NTB ScanpixVis mer

Norsk kvinnefotball i krise

Toppserien kan bytte navn til Breddeserien om kvinnefotballen ikke skjønner sitt eget beste

Det er ikke først og fremst et klubborganiserende verktøy norsk kvinnefotball trenger. Det er bedre fotballspillere.

KVINNEFOTBALLENS SISTE PROSJEKT, lansert av NFF under fanen «Toppklubbstandard», er et velmenende og sikkert også et helt ålreit tiltak for å bedre standarden og kvaliteten på klubbene i Toppserien. Utenfor banen.

LIKEVEL SITTER JEG med en følelse av at dette er et prosjekt mest for prosjektets skyld. En idé unnfanget og iverksatt fordi det er viktig at arbeid synes på Ullevaal stadion, en arbeidsplass mange mener er så administrativt tung at den til forveksling kan minne om Statoil før nedturen i oljesektoren. For det er ikke utenfor banen kvinnefotballen i Norge blør fra åpne sår, det er på.

Jeg tror nemlig ikke vi er så verst til å organisere den kvinnelige toppfotballen i Norge.

Men jeg ser at spillet og viljen til å optimalisere forholdene for toppfotball mangler mye i forhold til ambisjonene.

I NORGE, SELV om denne høsten har brakt med seg noen lys i tunnelen, er kvinnefotballen som et stebarn å regne fordi de fleste av oss synes det er artigere å se gutta spille. 400 millioner TV-kroner i året for Eliteserien satt opp mot fem millioner kroner for Toppserien, Cupen og jentenes landskamper – stebarnsteorien er ikke noe jeg påstår, den er et faktum. Og fordi det dessverre vil være sånn i uoverskuelig framtid må kvinnefotballens venner slutte å sutre, slutte å skylde på herrefotballen, slutte å fornekte markedskreftene og slutte å mase om penger, som om penger alene løser alt.

Se bare på herrefotballen.

Det virker jo ikke akkurat som om stadig nye rekordstore TV-avtaler har gjort den veldig mye bedre.

GODE, TOPPFOTBALLORIENTERTE OG ikke minst helt nødvendige ideer er det kvinnefotballen trenger. For det første – om bedre fotball, bedre spillere og et konkurransedyktig landslag er det overordnede målet – må man få mer fotball ut av det lille man har. For det andre må man åpne øynene og være brutalt ærlige mot eget produkt. For vi har egentlig ikke toppfotball for kvinner i Norge, Toppserien kunne like gjerne hatt navnet Breddeserien så lenge det er tolv lag i ligaen.

Det er kanskje vondt å forholde seg til.

Men selv folk høyt oppe i systemet er enig når de slipper å det høyt.

AMEDIAS FEM ÅR lange streaming-avtale med NFF, en nylig signert kontrakt som gir kvinnefotballen 1,3 millioner kroner i året, er det første lille skrittet inn i en ny tid. I år viser Dagbladet toppseriekampene uten kostnader. Fra 2018 vil kvinnefotballen tilføres sårt tiltrengte vekslepenger. Men signalet er godt selv om det er en stund siden vi hørte fra Norsk Tipping og andre som ropte høyt om at nå skulle pengene flyttes fra gutta til jentene.

Er det realisme i at det virkelig er en ligasponsor der ute håper jeg kvinnefotballens neste samarbeidspartner kommer med krav/forutsetninger i tillegg til penger.

SKAL DET VÆRE liv laga for Toppserien må den kuttes fra tolv til åtte lag. Punktum. Det samme må skje med 1. divisjon. Punktum. Det er nemlig ikke nok spillere til å fylle 24 lag under toppfotballparaplyen. Det er, om vi ønsker å være konkurransedyktige og gjenreise Norge kvinner A som et lag med medaljemuligheter i sluttspill, knapt nok spillere til 16 lag. Så hadde jeg sittet på et styrerom og vurdert et ligasponsorrat inn mot Toppserien ville jeg begynt forhandlingene med, om ikke et krav, så i hvert fall en innstendig bønn til motparten om å starte en lobby med mandat til å utforme et tingforslag som i løpet av et par år har som mål å redusere Toppserien til åtte lag.

Det finnes nemlig ingen rett til å spille på øverste nivået.

Men skal vi bli gode igjen bør alle som ønsker å være en toppklubb ha en drøm om å få det til.