HELT KJØRT: Johannes Høsflot Klæbo presset ut alt for å vinne 15 kilometeren i Ruka.
HELT KJØRT: Johannes Høsflot Klæbo presset ut alt for å vinne 15 kilometeren i Ruka.Vis mer

Johannes Høsflot Klæbo vant 15 km verdenscup Ruka

TOTALT UTSLITT: Johannes gruer seg til å bli jaget igjen

Enda en seier og enda et steg mot mange, mange flotte år.

DET tok noen minutter før Johannes Høsflot Klæbo nådde bort til TV-reporterne i dag. Det var lang nok tid til at han fikk tenkt litt på hva som venter på den siste distansen i Ruka i morgen der resten av verdenseliten kommer som en bøling førti, femti og seksti sekunder bak.

Johannes hadde det slik sist vår på samme distanse i Canada. Selv om han spurtet inn den minitouren til slutt, var opplevelsen av å bli hentet inn bare sånn passe:

- Jeg kjenner at jeg gruer meg, sa han til NRK, men den spenningen skal han få være alene om.

For alle oss andre er dette bare glede.

under et døgn har denne 21 år gamle trønderen fra gutterommet hos mamma og pappa vist hvor hverdagslig lykkelig norsk langrenn kan være bare vi holder oss til sporten. Det er ikke mye fjas og butikk rundt Johannes. Her er det ingen merkevare som skal bygges, ingen rådgivere som skal ha provisjon og ingen Instagram som skal fylles dag ut og dag inn med spit og sprøyt.

I stedet er det morfar som stiller på trening, foreldre som bare er der for ham og en ung mann som for lenge siden har skjønt at det er han selv som bestemmer hvor god han vil bli.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Slik går det ikke an for Johannes å skuffe oss om bølingen skulle skli innpå eller forbi i morgen.

Men han kan bli forbannet på seg selv.

EKSTREM vinnervilje er et felles trekk ved de fleste som presser fram seiere i utholdenhetsidretter. I de siste års felt i langrenn er det blitt stadig tydeligere å se det. Noen kan hente ut krefter der det egentlig er helt tomt.

Johannes har vokst opp med stor lyst til å vinne alt han har vært med på. Men om lysten er ekstrem, gjenstår å se. Det vi opplevde i dag var i hvert fall et tegn på det.

I den gammeldagse intervallstarten har utfordringen alltid vært hvor mye du kan pine ut av deg selv i hvert eneste tak. Johannes har funnet noen tekniske løsninger som gjør slitet lettere. Han lurer mer fart ut av svingene enn konkurrentene, og kniper enda litt til i stilbyttet over bakketoppene. Men alene gjennom 15 kilometer i en røff løype i Ruka måtte han uansett grave dypt.

SELV trodde han at nedoverbakkene ble redningen. Det er kanskje en vel beskjeden analyse av et løp der han i de fleste partiene etter hvert tok sekunder.

Det endte uansett med at verdensmester Iivo Niskanen på hjemmebane, i sin yndlingsløype og med et startnummer som ga full kontroll, stadig ble litt mer distansert.

Det er slike opplevelser som gjør at Niskanen og de andre konkurrentene renn for renn blir de som virkelig gruer seg. Å gå mot Johannes Høsflot Klæbo blir som å møte Gunde Svan på 1980-tallet eller Bjørn Dæhlie i tiåret etter.

Altså å gå mot skihistoriens aller beste.

MEN den historien er ikke skrevet ennå. Ingen forblir suveren. Det er lett å skjønne i en verdenscupstart der de to yngste lenge slåss om teten. Jevngamle Alexander Bolshunov klarte bare å holde Johannes sitt tempo i en mil. Da ble det til slutt kondisjonsfenomenene Didrik Tønseth og Iivo Niskanen som kom nærmeste, men ikke sånn at det egentlig holdt seg spennende.

Det var vel derfor det blusset i kinnene til Johannes der oppe i lederstolen idet den siste passeringen til Niskanen viste hva som ventet. Der og da var gleden i ansiktet hans et nydelig tegn på hva denne seieren betydde for 21-åringen.

Den unner vi både ham og hele langrennssporten.