DA ALT STEMTE: Daniel Andre Tande gir Johann Andre Forfang en klem etter seieren i ett av fjorårets mange suksessrenn. Nå er virkeligheten blitt en annen for hoppmiljøet. FOTO: DPA/Arne Dedert
DA ALT STEMTE: Daniel Andre Tande gir Johann Andre Forfang en klem etter seieren i ett av fjorårets mange suksessrenn. Nå er virkeligheten blitt en annen for hoppmiljøet. FOTO: DPA/Arne DedertVis mer

Hoppuka 2018/2019

Tragedie, sykdom og disk: Nå er Norge hardt presset

Dette skulle bli sesongen der hopperne etablerte seg helt i toppen. Så ble alt annerledes.

DEN tysk/østerrikske hoppuka er en av de aller største begivenhetene i internasjonal vinteridrett. De fire rennene trekker langt over 100 000 tilskuere til bakken og turneringen har lenge vært lokomotivet i en TV-sport som de siste årene har utkonkurrert selv stjernesirkuset i alpint:

  • Med over 3 milliarder TV-seere totalt er hopp blitt den desidert mest populære skiøvelsen.

Midt i denne framgangen har Norge utviklet seg til å være en av de klart beste nasjonene. Dette skulle bli vinteren da det norske herrelandslaget for første gang på tiår gjentok fjorårets suksess, men nå er alt satt på vent.

Etter det plutselige dødsfallet til en av de beste jentehopperne, er det et lag i sorg som i ettermiddag starter Hoppuka.

DET preget gårsdagens kvalifisering, og følelsene av savn og tomhet vil være med framover. Dette er en liten sport med tette bånd mellom de lokale hoppgruppene, lederne, trenerne og de beste utøverne. Det samme fellesskapet som har vært med å løfte norsk hoppsport til verdenstoppen igjen, kommer til å ta godt vare på hverandre.

Og det er egentlig det eneste som betyr noe i tida framover.

FOR denne tragedien har igjen gitt dette fine idrettsmiljøet en brutal påminnelse om forskjellen på hva som er viktig og hva som er moro. Det hadde vært morsomt om landslaget kunne ha fulgt opp sist vinters OL-gull og en verdenscup med fire norske hoppere blant de åtte beste i verdenscupen, men det er heller ikke noe mer.

Den rent sportslige målsettingen om å bryte trenden med ujevne sesonger, er et press som hoppmiljøet først og fremst setter på seg selv. De siste tiårene har det ikke vært felles norsk sportskultur å holde regnskap over hoppernes plasseringer. Denne manglende oppmerksomheten speiler selvsagt hoppsportens mindre betydning i en tid der norsk toppidrett generelt er bedre enn noen gang, men gir også hoppgjengen mer frihet til å handle fornuftig og langsiktig.

DET er nettopp det som har skjedd de siste årene under hoppsjef Clas Brede Bråten, trener Alexander Stöckl og resten av den lille, kunnskapsrike gjengen som både har bygget opp et sterkt herrelag og sørget for at OL-mester Maren Lundby endelig har fått et jentelag rundt seg.

Da er det mindre viktig om livets tilfeldigheter gjør at ikke alle resultatene faller på plass akkurat i uka som kommer.

FOR allerede før tragedien før jul rammet hoppmiljøet, var det ulike hendelser som preget resultatene. Først og fremst gjaldt det Daniel Andre Tandes alvorlige sykdom i sommer. Uansett hvor flink han selv har vært til å snakke ned betydningen av disse ukene med usikkerhet, vil denne opplevelsen prege sesongen.

Bare den siste uka har vist hvor ujevn han fortsatt er. Før gårsdagens svake kvalikhopp rundt 15 meter kortere enn vanlig nivå, kom han fra en treningsuke på Lillehammer der han distanserte de lagkompisene som har gjort det godt i verdenscupen i vinter.

Nettopp Daniel har de to siste sesongene med sine to tredjeplasser sammenlagt i verdenscupen, vært den eneste helt stabile norske topphopperen. At han naturlig drar med seg følgene av en helt annerledes sesongoppkjøring, påvirker selvsagt lagets resultater.

DET gjør også usikkerheten om utstyret. Sist vinter traff det norske laget perfekt i valg av dress. I år ble sommerkonkurransene avsluttet med flere disk; en ubalanse som fortsatte med overraskende utstyrsbom inn i selve sesongen. Det påvirker definitivt en marginal idrett som hopp.

Hvor mye får vi se i dagens åpningsrenn. Med bare Andreas Stjernen inne blant de ti beste i kvalifiseringen, var opptakten til vinterens første store renn uvant svak.

Men den viser ikke den virkelige styrken i norsk hoppsport.