Trampeklapp for Oslo-OL

Nå er det nesten ikke en eneste tviler igjen i idretten.

 SNART SAMLING I OSLO IGJEN?  Full støtte for Oslo-lekene 2022 på idrettens ledermøte. Er det et tegn på en mer OL-vennlig befolkning? Det var uansett en viss interesse  i Oslo forrige gang i 1952. FOTO:  Johan Brun/Dagbladet.
SNART SAMLING I OSLO IGJEN? Full støtte for Oslo-lekene 2022 på idrettens ledermøte. Er det et tegn på en mer OL-vennlig befolkning? Det var uansett en viss interesse i Oslo forrige gang i 1952. FOTO: Johan Brun/Dagbladet.Vis mer

SANDEFJORD (Dagbladet): Om et ledermøte for den norske idrettsbevegelsen hadde gitt et representativt grunnlag for en avstemning om Oslo skal få søke om vinter-OL 2022, ville saken vært klinkende klar:

•• Nå er det nesten ikke en rest igjen av OL-motstand innen idretten selv.

Og det er nettopp de tidligere motstanderne og tvilerne som  gir det litt overraskende signalet om hva som er i ferd med å skje med folkemeningen om disse lekene.

FOR midt blant alle de idrettslederne som var programforpliktet til å heie fram en norsk søknad, kom det ene etter den andre av tvilerne med et nytenkt ja-standpunkt. Til slutt kom hovedmotstanderen selv; Stein Gunnar Bondevik, president i volleyballforbundet.

Historisk sett hører volleyballfolket til den mer skeptiske delen av norskestammen. Dette er sporten som med rak rygg har båret utkantens tradisjoner. Volleyball som ung idrett her i landet hørte opprinnelig til motkulturen; nynorsk, vestlandsk kristendomsforståelse, skjegg, busserull og 70-tallets radikale politiske verdier.

Sånn ble overgangen på talerstolen fra hovedstadens velfriserte byrådsleder Stian Berger Røsland til den akademisk syrlige volleyballpresident Bondevik et kulturelt skifte i seg selv.

Men det var det idrettspolitiske skiftet som kan bli stående igjen som avgjørende.

OM Bondevik er typisk for nyorienteringen i OL-saken, blir det litt mer vrient å få støtte for vårt OL-nei her i Dagbladet:

- Vi volleyballspillere er jo smarte. Vi er akademikere, og skjønner når slaget er tapt, innledet Bondevik, før han begynte å forklare det nye standpunktet sitt som noe mer enn trist resignasjon:

- Volleyball var blant de få idrettene som sa nei da OL-saken ble behandlet på det ekstraordinære tinget i fjor. Det var et feil valg.

- Tidsskillet med Lillehammer-OL 1994 var stort for oss alle. På samme vis vil det å få vinterlekene til Norge nå bli flott, sa Bondevik før han fortalte ledermøtet at han også satt i bystyret hjemme i Tromsø:

- Jeg tror fortsatt at et OL i Tromsø ville vært magisk, men nå teller det mye mer å få hele Nord-Norge med i dette OL-arbeidet. Jeg håper vi skaper begeistring.

DET er i hvert fall en forsiktig betegnelse på vekkelsesmøtet som markerte idrettens endelige støtte til OL-søknaden. Plutselig virket plasseringsdebatten ganske triviell. Det viktigste var ikke hva hver enkelt idrett kunne oppnå gjennom lekene, men den effekten selve OL er ventet å gi hele den norske idrettsbevegelsen.

- Vi ser det vi får. Ikke det vi ikke får, oppsummerte avtroppende skøytepresident Vibecke Sørensen.

Den innstillinger legger i hvert fall grunnlaget for en lettere prosess når politikerne nasjonalt snart overtar OL-søknaden. I Oslo er det politiske allerede avgjort selv om bystyret først til uka formelt skal si ja til å fortsette arbeidet. Der i byen er det tverrpolitisk enighet om en positiv OL-effekt på samme vis som i Lillehammer-regionen og i Lørenskog som foreløpig er tiltenkt resten av anleggene.

stor er gleden over framgangen at selv den ellers så forsiktige idrettspresident Børre Rognlien tillot seg en liten frekkis i forkant av høstens folkeavstemning i Oslo som OL-tilhengerne er blitt mer og mer trygge på utfallet av:

- Vi får si fra til de unge velgerne i Oslo  når de likevel er innom valglokalet for å gi sitt ja til OL, at det er greit om de husker å stemme på et av de politiske partiene også, sa Rognlien.

For når han får støtte fra både Tromsø og volleyballen på en og samme kveld, er det vrient å se for seg motstandere.

I hvert fall på en olympisk festaften.